Legetimen

                Klokken bråker voldsomt i det stille venterommet og det blir ikke bedre av at hjertet slår hardt også. En time hos legen er nok ikke noe spesielt for de aller fleste, men for meg er det et mareritt. Man snakker så åpent om at man skal gjøre alt for å hindre smitte, håndvask til huden sklir av, men likefult så presser man sammen syke pasienter i et rom, rene smittebomben. Hvis nesen ikke renner og huden er prikkfri så er blikkene dømmende, hva skal jeg gjøre her hvis jeg er frisk?!
                I dag er køen veldig kort, jeg har funnet en plass innerst i hjørnet i rommet. Jeg nekter og røre noen overflater i rommet, alt kan være en potensiell smittekilde, hva om jeg får et livsfarlig afrikansk virus som gjør at smelter øynene som iskuler i skallen? Trenger ikke å være et utenlandsk virus heller, det kan bare være feber, jeg hater og være syk. Så lenge jeg er syk må jeg ligge hjemme og kan ikke jobbe. Jeg mister penger på at jeg sitter og venter på leger.
                "Haraldsen?" sa en mørkhudet og gråhåret mann i hvit legefrakk.
                Jeg ser lenge på vedkommende før jeg reiser meg og går bort, tar mannen høflig hånden og nikker.

 

                "God dag Haraldsen, la oss gå inn på kontoret."
Jeg trekker til meg hånden og vasker hånden med antibac med engang, kan jo aldri vite med dem. Legen merker ikke noe til min mani, han går med ryggen til og så strak at jeg vurderer å spørre om å få tatt blodprøver. Vi setter oss på et veldig spartansk kontor, det er et enkelt skrivebord, sannsynligvis kjøpt i barneavdelingen til IKEA og en pinnestol designet til og pine sykdommen ut av pasientene. Pc-en er et klenodium fra forrige århundret, en maskin man må sveive i gang.  Til å være av tilsynelatende utenlandsk opprinnelse snakker den mørke mannen flytende norsk.
                "Så hva kan jeg hjelpe deg med i dag?"Jeg ser en god stund på mannen før jeg svarer.
                "Jeg har vært plaget med litt hjertebank og masse kaldsvetting."
                Den mørke mannen noterer på den hauggamle maskinen før han på nytt henvender seg til meg.
                "Drikker du mye kaffe?"
                Jeg blir perpleks av spørsmålet, hva faen har kaffeinntaket mitt med hjertebank og kaldsvette!
                "Jeg drikker 2 kopper dagen." lyver jeg og gnir meg nervøst i hendene.
                Legen noterer svaret, ser bort på meg og skriver en bisetning, kanskje han noterer seg at jeg lyver? Han noterer at jeg er en pillenarkoman på jakt etter piller! Jeg er sikker på det!
                "Røyker du?" spør han med en litt mer alvorlig mine i ansiktet.
                "Nei!" svarer jeg bastant.
                "Hva med alkohol?"
                Nå begynner jeg å bli irritert, jeg har hjertebank ikke drikke problemer. Jeg bestemmer meg for at nå er det nok, jeg vil ikke la meg undersøke av en amatør. Jeg reiser meg, det gjør han også, vil han sloss? Jeg har ingen problemer med å gi han en rett høyre.
                "Drikker du mye alkohol?"
                "Nei jeg er ingen alkoholiker!?" glefser jeg surt tilbake.
                "Takk for svaret" sier han forbausende rolig og sitter seg ned igjen.
                Jeg stirrer lenge på han, hvilket dumt spørsmål skal han koke opp nå? Han noterer lenge på pc-en denne gangen. Hva faen er det han skriver om meg den mørke nigger-jævelen?
                "Hva med Narkotika?" spør han og ser meg rett i øynene.
                Jeg klarer ikke og kontrollere sinnet, og før logikken rekker og innhente meg igjen har jeg alt gitt han et slag i ansiktet. Han ser forskrekket på meg.
                "Jeg bruker FAEN ikke narkotika"
                "Du misforstår!" stotrer legen redd.
                "Jeg forstår nøyaktig hva som foregår! Din rasistiske faen!"


                                                                                                              Bilde:Pixabay

                Jeg blir avbrutt av at døren går opp og en av sekretærene stikker hodet sitt inn på kontoret, hun ser ham sitte i stolen og holde seg til munnen. Hun ser forskrekket ut, men hun sier ikke noe og trekker seg like stille ut. Jeg henger over han fremdeles, klar til og gi han enda et rapp over munnen om han skal komme med flere frekke spørsmål. Men han er helt stille, det eneste han gjør er å se på meg med et iskaldt blikk. Sinnet fortsetter og dunke i  hodet, men så går det etterhvert opp for meg hva jeg har gjort. Jeg trekker hånden til meg og sitter meg ned i stolen igjen.
                "Så på hvilken av punktene løy du på?" spør legen, og nå er det ikke et spor av vennlighet å spore. Jeg rister på hodet og skal akkurat til å si noe, men han avbryter meg.
                "Du viser krystall klare tegn på abstinens, hva er det du ikke får nok av!"
                Jeg kjenner at sinne vender tilbake, men nå klarer jeg ikke å bli aggressiv. Han derimot er klar
for en fight, nevene er knyttet, neseborene utvider og øynene er festet til meg. Jeg vet nå at hvis
jeg gjør noe dumt, så vil han ikke sitte og se på meg denne gangen.
                "Jeg.. Jeg drikker 12 kopper kaffe om dagen og jeg sluttet å røyke for noen dager siden"
                "Nå er vi på samme bølgelengde.. hvor mye røykte du før du sluttet?"
                "Har det noe å si?" spør jeg oppgitt.
                ​Han svarer ikke, han bare holder seg om munnen som svar. Jeg sukker:
                "To tjuepakninger per dag."
                Legen himler med øyne, skriver ned mine svar på maskinen og snur seg mot meg.
                "Du skal kutte ned på kaffe inntaket ditt, og kjøpe deg noen nikotinplastre"
                "Men-" Begynner jeg, men legen kyler bare neven i bordet og ser strengt på meg.
                "Du gjør som jeg sier, så skal jeg glemme at du slo som en jente for noen minutter siden."
                Jeg nikker sakte.

                Jeg blir sittende på en benk utenfor legekontoret, solen skinner og jeg merker at kanskje denne dagen kan bli litt bedre likevel? Jeg skal til å reise meg da en liten gutt kommer gående bort til meg, jeg ser at nesen renner, men klarer likevel ikke og sette i gang mottiltak for det som kommer. Gutten står bare en halv meter fra meg når han nyser så snør og alt spurter over alt. Barn den største smittekilden av dem alle, større germofiler kan det knapt nok finnes på planeten. Små parasitter som vet å spise alt som er fra gulvet til taket om de bare får fatt idet. Jeg sitter der, nydusjet av bakterier og skitt og kjenner kvalmen og sinne svulme opp fra intet. Jeg vet at de nye sosiale reglene forhindrer meg i og skjelle ut dritten, men akkurat nå synes jeg at det er på sin plass, jeg åpner munnen tidsnok til og oppdaget at moren kommer ut av bilen omtrent åtte meter lenger ned i gaten. Hun ser på meg og rister oppgitt på hodet.
                "Husker du ikke hva Onkel Knut lærte deg i Zimbabwe?" sier så pedagogisk at jeg begynner og lure på hva som har gjort meg mest kvalm, angsten eller henne.
                "Jo... unnskyld" sier gutten.
                "Vent litt har dere vært i afrika?"
                "Ja vi besøkte min bror, som jobber frivillig for å hindre Ebola smitte."

               
                Nå kan det være det samme med sosiale kodekser og høflighetsfraser.
                "Og så sprer den lille jækelungen dritten på meg!?"glefser jeg sint til dem begge, ungen begynner ikke uventet å grine.
                Moren ser på meg med et oppgitt blikk.
                "Ebola smitter ikke igjennom luft, min sønn kan nyse på deg her fra til Påsken og du vil ikke bli smittet av Ebola."
                "Er du lege! Vet du dette med 100% sikkerhet?!"
                "Nei jeg er ikke lege!"
                "Jeg skal saksøke dere!"
                "Vær så god saksøk en fem år gammel gutt du.. han har sikkert noe bamsemums du kan få."
                Jeg ser lenge på moren, som har brutt blikkontakt med meg og løfter opp gutten sin.
                "Kom så, nå går vi fra den teite mannen"
                "Kom så, nå går jeg fra den teite damen og drittungen" knurrer jeg irritert og går til bilen.

                Jeg ringer legekontoret umiddelbart etter at jeg har satt meg inni bilen, mens jeg venter på at noen skal svare kobler jeg til handsfreen og søker opp Ebola på Google, det viser seg at damen hadde rett, får at smitten skulle hatt noen effekt på meg så måtte ungen har spydd eller blødd på meg. Noe jeg har bekreftet ovenfor meg selv ikke har skjedd, var ikke noe blod og spore i snørret til ungen. Jeg bryter forbindelsen og kjører til jobb.  


#legetime #lege #sykdommer #ebola #germofobi #google #frykt #rasisme #avhengighet #røyk #alkohol #narkotika #hjertebank #kaldsvette #Zimbawbwe #kvalm #parastitter #bakterier #legekontor #Pillenarkoman #antibac #venterommet #smitte #smittevern

Et Leserinlegg

due

07.10.2017 kl.16:13

Dette var en god, gøy og litt sprø novelle :) Du er kjempe flink til å skrive. Lider du av dette, eller er det bare i novellen? Du må virkelig få gitt ut en bok :) Ønsker deg ei fin helg <3

Daniel Olsen

07.10.2017 kl.19:32

due: Tusen hjertelig takk for tilbakemeldingen. Nei, jeg lider ikke av det sånn sett. Jeg har hatt noen episoder der det har minnet om det, men ikke så gale som i denne novellen (heldigvis!)

Jeg jobber med saken, har kommet godt i gang med et manus (dog er det mye som gjenstår).
Tusen takk! Ha en fin helg du også :D

Skriv et nytt Leserinnlegg

Daniel Olsen

Daniel Olsen

27, Bergen

Jeg heter Daniel Olsen er født i 1990 og har et ønske om å bli forfatter. Denne bloggen er stedet hvor jeg legger ut litt av hvert. Slå deg løs og utforsk min verden og min fantasi!

Instagram

Kategorier

Arkiv

hits