Stormen

          Jeg skal dø. Hvordan kan jeg vite dette? Vel, omgivelsene mine er ikke særlig lovende akkurat. Jeg sitter lenket til en metallstol i et rom som er så råttent at selv zombier ville spydd av vemmelse. Den eneste potensielle lyskilden i rommet er et lite rektangulært vindu som henger høyt på veggen. Men nå er det natt og overskyet og jeg sitter i et stummende mørke. Den tunge døren slepes opp og jeg hører lyden av en metallgjenstand som blir dratt over det mugne betonggulvet. Noen ting burde en simpel tyv holde seg langt unna.

              Jeg våkner brått, ikke på grunn av en vond drøm eller en alarm, nei det er en grein som banker panisk på vinduet mitt. Stormen utenfor hotellet er litt for røff for moder jord selv. Jeg vinker bare oppgitt til greinen, går ut av sengen og bort til minibaren, åpner den og ser rett på en gul Maarud Saltchips pose og smiler. Utrolig hva man får til med litt kreativitet. Jeg lukker igjen kjøleskapet og slår på tv-en. En nyhetsoppleser ser rett inni kameraet og sier:

          "I går ble Det Nasjonale Museet utsatt for et innbrudd!'"
          Her skifter bildet over til et kornete opptak fra et overvåkningskamera, skurken i bildet stanser opp rett ved kameraet og vinker til det. Jeg flirer for meg selv og lar Tv-en står på mens jeg går inn på badet og dusjer. Etter dusjen ser jeg meg selv i speilet, jeg har et fint og full grodd fire dagers skjegg, påfallende likt mannen på det falske identitetspapiret som ligger i kofferten, ypperlig tenker jeg med et smil og går i gang med og farge håret rødt. Det ville være kjedelig for meg og komme på jobb som Kiosk ansatt på flyplassen og ikke ha en hårfarge som passer helt med ID-kortet. Deretter gjør jeg noen få endringer på ansiktet, ikke mye, men nok til at jeg er ikke passer med signalementet gitt fra politiet. Jeg er akkurat ferdig når telefonen ringer, det er min nye Sjef.
            "Snakker jeg med Jonas Hilleren?" Jeg rensker halsen, og får fram den ruglete stemmen jeg har øvd på siden Jonas Hilleren ble til på Photoshop.
             "Ja, hva er det du vil?"
             "Nei, det har seg slik at stormen er for gale til at flyplassen vil holde åpent. Jeg håper du ikke er på vei."
             "Nei da" forsikrer jeg og banner inni meg.
              "Håper du kan komme i morgen i stedet?"
              "Selvfølgelig kan jeg det. Ha en fin dag videre."
              "Åh Tusen takk, det samme til deg Hilleren!" Jeg kan høre smilet hans.


                                                                                                                   Bilde:Pixabay

              Jeg forsikrer meg om at forbindelsen er brutt før jeg banner høyt og kaster telefonen på sengen. Det er bare en ting og gjøre nå, pakke tingene og komme seg ut fra byen fort. Det er bare et spørsmål om tid før politiet sporer mitt andre alias til dette hotellet og da skal dette rommet være kjemisk fri for meg takket være renholdspersonalet. Jeg fyller kofferten, tømmer minibaren og forsvinner ned branntrappen og ut. Regnet høljer ned og vinden uler verre enn en skokk livredde barnehagebarn. Jeg krysser gaten over til togstasjonen og kjøper en billett på automaten med mitt nye alias. Med billetten setter jeg meg ned på benken og venter på at neste tog skal komme.

              Jeg innser snart at dette også er en lei blindvei, en av de ansatte på stasjonen kommer nølende bort til meg og sier at et tre har veltet over toglinjen, så det blir ikke flere avganger i dag. Jeg banner surt og går ut til drosjeholdeplassen. Det står en drosje der! Jeg setter meg inn bak og forteller sjåføren hvor jeg vil. Han nikker stumt og setter bilen i bevegelse. Lettet legger jeg hodet inntil ruten. Utenfor ser det ut til at været blir verre, men det bekymrer ikke sjåføren. Jeg ser på ham en liten stund. Det er noe som ikke stemmer her.
              "Er du ikke det minste redd for været?" spør jeg. Mannen rister på hodet og svarer:
              "Når man har en gjeld på 300.000 så jobber man uansett vær og vind. Håper du ikke har tenkt å stikke av fra regningen." Han sier det med et olmt blikk rettet mot meg via speilet. Jeg rister avkreftende på hodet.
              "Nei, selvfølgelig ikke."
              "Godt!"

              Jeg blir sittende resten av turen med et blikk rettet mot sjåføren til enhver tid, han skal ikke få lov til og lure meg. Jeg vet nøyaktig hvilken vei som fører hvor. Han kan bare prøve seg. En halv time senere stanser drosjen på bussterminalen som avtalt, faen, denne diamanten gjør meg så inni granskauen paranoid. Jeg betaler for turen og går inn på terminalen. Jeg har akkurat betalt og fått billetten da jeg snur meg og ser en mann i svart dress og påfallende årvåkent blikk. Jeg puster rolig og setter meg ved et av de store vinduene og begynner og tromme lett på låret mens jeg venterpå neste avgang. Den dresskledde enser meg knapt, han har vel analysert meg og funnet ut at jeg ikke utgjør noen interesse eller trussel for ham. En 8-bits William tell melodi bryter stillheten, jeg svarer på anropet.
              "Ja?"
              "Du trodde vel at du hadde sluppet unna nå?"
              Jeg ser meg rundt, det er ingen lyd av stormen utenfor, og det er ikke en kjeft her inne som snakker i telefon, bortsett fra meg.
              "Jeg ser du leter etter meg.. gi opp forsøkene, la oss bare si at jeg sitter på trygg avstand fra deg."
              Blikket mitt gløtter opp og jeg får øye på et kamera.
              "Riktig jeg ser deg via kameraene. Nå skal vi snakke litt om reglene for kvelden videre."
              "Ikke snakk til politiet, gjør som jeg sier og ikke lek helt." Bryter jeg inn.
              "Jøss, det får en si, hvorfor kan ikke alle være som deg?"
              "Da hadde vel livet ditt vært kjedelig? ville det ikke?"
              En hjertelig latter fyller ørene mine. Før stemmen fortsetter:
              "Nå går du ut utenfor og setter deg i den svarte varebilen."

              Jeg har sett nok filmer til å vite hva som kan skje hvis jeg ikke følger reglene. Jeg reiser meg og går ut. Regnet pisker meg i ansiktet og jeg ser at det bare står en bil på parkeringsplassen, jeg går bort til den og åpner den, bilalarmen hyler og jeg hopper til siden. Ingen inne på terminalen reagerer, stormens larm overdøver spetakkelet. Jeg snur meg og ser en varebil som er parkert i motsatt ende av parkeringsplassen.
              "Det tok sin tid" sier stemmen når jeg sitter meg inni bilen.
              "Merkelignok så gikk jeg til feil bil" mumler jeg surt for meg selv, stemmen bryter inn:
               "I hanskerommet finner du en svart boks, i den ligger en sprøyte, tøm innholdet i munnen."
              Jeg ser meg rundt og ser en skikkelse nærmer seg bilen, skikkelsen blir uklar og hodet mitt faller fremover, alt blir svart.


                                                                                                                   Bilde:Pexles

              Jeg våkner, nå er jeg bastet og bundet i stolen, og jeg vet nå at jeg skal dø. Døren går opp og jeg ser ansiktet til dressmannen jeg så på bussterminalen tidligere. Han har et langt metallrør som han sleper etter seg på betonggulvet, nei det er ikke et metallrør, det er en stol. Han stanser foran meg og setter seg på stolen og lener seg fremover ryggstøtten. Posituren til dressmannen er lik en skoletrøtt elev, haken hviler på underarmen og hodet er litt på skakke og ansiktet er like apatisk. Jeg sitter i stillhet og venter på fortsettelsen, vedkommende sier ikke noe. Snart får jeg se årsaken til hvorfor dressmannen ikke snakker, som om han har lest tankene mine åpner han kjeften og jeg ser at tungen mangler. Etter at han har vist dette til meg smiler han fra øre til øre og uten å endre posituren sin. Stillheten brytes av fotskritt utenfor, det er rolige skritt, bestemte, men helt rolige. Jeg hører snart at det er høyhælte sko som nærmer seg. En kvinne kommer til syne i døren, hun stiller seg ved siden av dressmannen og ser på meg med et rart blikk, hun også med hodet på skakke. Igjen avventer jeg en fortsettelse, men ingenting skjer, ikke annet enn en repetisjon av dressmannens adferd, hun åpner kjeften og avslører at hun også ikke har en tunge. En metallisk lyd bryter igjennom alt og jeg hører stemmen fra telefonsamtalen i går.

              "Frank W. Duncan, 29 år gammel, juvel tyv og svindler. Du har nettopp stjålet en diamant til verdi av 50 millioner dollar, En diamant du gjemte i en gul saltchips pose fra Maarud. Hvorfor nevner jeg alt dette tror du?"
                Kunstpause, jeg vet psykologien bak dette, han vil at jeg skal vite at han vet alt. Det er ikke vits i å prøve å bortforklare, det er ikke noe poeng å fortelle en løgn her, denne mannen vet alt.
              "Jeg vet alt, alt som er å vite om deg." bekrefter stemmen til meg og fortsetter:
              "jeg har tatt diamanten, den er min, men jeg har et tilbud til deg."
              "En jobb?" tipper jeg lavt for meg selv og ser at de to andre blir overrasket.
              "En jobb! Du vil få 90 % av det du stjeler og et nettverks som beskytter deg mot konkurrenter og myndighetene. Du vil ikke lenger måtte jobbe alene?"
              Stemmen fortsetter å liste opp alle fordelene. Jeg skjønner nå hvor dette bærer, dressmannen reiser seg og understreker frykten min når han tar fram en saks.
              "Det eneste du trenger å gjøre er og si deg villig til å gi fra deg tungen."
              "Ikke faen!" brøler jeg og presse meg selv bakover i stolen.
              "Det er tungen eller livet."
              "ELLER INGEN AV DELENE!" Dressmannen tar tak i haken min og ser på meg med et vilt blikk. Jeg er bundet til stolen, føtter og bein, ingen mulighet til og kjempe tilbake. Dressmannen holder saksen foran øyene mine, åpner og lukker den og smiler ondt til meg.
              "Ja da jeg vet godt hvordan en saks fungerer" Jeg stirrer olmt tilbake på Dressmannen

 

              Mens alt dette skjer dukker en lav mann opp i døren foran meg. Han har en paraply som han rister, slår sammen og slår to ganger i bakken. Dressmannen lukker saksen og snur seg mot lydkilden. Jeg griper sjansen og skaller dressmannen så han faller til siden og mister saksen, men jeg ikke tak i den. Den lave mannen smiler til meg og sier:
               "Hva blir det til? Jobbe for meg eller dø?"
              Jeg spytter på dressmannen, harker og snur meg mot kvinnen, hun setter en pistol mot pannen min og jeg blir straks tørr i halsen.
              "Som du vil.." sier mannen tørt og nikker til kvinnen.
              Alt blir svart, og lyden av et skudd fyller ørene mine.

 

              Deretter lyden av en sekk som treffer bakken og jeg åpner øynene. Mannen som stod utenfor har et kulehull i pannen. Jeg sitter og måper, kvinnen ser ned på meg, smiler oppgitt, går bort til døren og snur seg mot meg. Dressmannen ligger og holder seg til hodet. Et nytt skudd, Dressmannen er ikke mer. Hun lener seg ned, plukker opp en gul Maarud chips pose og smiler. Så lader hun pistolen og sikter på meg.
              Pistolen blir avfyrt. Og alt blir svart. Denne gangen kan jeg ikke åpne øynene mer.


#krimnovelle #novelle #krim #pistol #mord #drap #tyveri #død #storm #nyheter #hotell #paranoia #drosje #tog #buss #flyplass #fly #bussterminal #togstasjon #regn #vind #falskid #danolsblogg

Ingen Leserinlegg

Skriv et nytt Leserinnlegg

Daniel Olsen

Daniel Olsen

27, Bergen

Jeg heter Daniel Olsen er født i 1990 og har et ønske om å bli forfatter. Denne bloggen er stedet hvor jeg legger ut litt av hvert. Slå deg løs og utforsk min verden og min fantasi!

Instagram

Kategorier

Arkiv

hits