Lucky Strike

Velkommen tilbake!

Det er tirsdagskveld når jeg ferdigstiller dette innlegget, i dag har jeg skrevet en ny novelle som dere kan nyte fruktene av. Novellen ble skrevet for analyse på det skrive kurset jeg har gått på siden slutten av april og etter at jeg fikk tilbakemeldingene skrev jeg om novellen og gjorde noen endringer som forhåpentligvis har hevet kvaliteten. 

Hva synes du? Var novellen bra?


"Politiet har fortsatt ikke lykkes å spore opp juveltyvene som brøt seg inn hos familien Nielsen-" Marius Flatland slo av radioen idet han svingte inn på drosjeholdeplassen ved Flesland flyplass. Han stønnet oppgitt da han innså at turen opp hit tilsynelatende hadde vært en bomtur, holdeplassen var nemlig tom.

"Greit!? sukket han og gikk ut og satt seg på panseret.
Han bestemte seg der og da for å ta en pause fra denne kjedelige dagen. Han fisket fram en pakke Lucky Strike, snappet til seg en pinne med munnen og tente den. Etter en fest i helgen hadde han gjenopptatt uvanen han så desperat hadde prøvd å ende for to måneder siden. Han var halvveis ferdig med nikotinpinnen da en dresskledd mann kom ut av inngangen på den nye avgangshallen til flyplassen. Mannen kikket rundt på jakt etter en sjåfør og han slo oppgitt ut med hendene når han oppdaget at sjåføren var no-show. Marius hørte konturene av noen saftige bannegloser fra den dresskledde i det mannen begynte å gå mot drosjeholdeplassen.

Marius stumpet sigaretten kjapt og rettet seg opp. Han skrudde på sjarmen og gikk i møte for å ta imot bagasjen, den dresskledde mannen gjorde et lite vink til skoene som et signal på at det skulle ikke være nødvendig.  Drosjesjåføren ble usikker på hva han skulle gjøre og rakk ikke å gjøre noe annet enn å sette seg inni bilen før mannen hadde lagt bagasjen i bagasjerommet og funnet sin plass i baksetet.

"Hvor til?" spurte Marius høflig.
De fikk blikkontakt i speilet. Med en forbausende formell tone svarte Dressmannen:
"Til Breistein. Har De flere turer i dag?"
"Nei, det har jeg ikke, vil du, De..."
Forsøket på sjarm ble avslått av mannen.
"Spar Dem, De trenger ikke å snakke til meg på denne måten. Flott! i dag vil De tjene meget godt. Så fremst De kjører meg til de destinasjoner jeg ber Dem
om å kjøre til. Har vi en avtale?"
Marius nikket kjapt og ivrig.
"Flott, Breistein. Nærmere bestemt Leikvang." Fortsatte mannen og lente seg bak i setet.
Marius smilte kort og startet turen utover til Åsane. De hadde kjørt i stillhet frem til Lagunen da sjåføren igjen prøvde å vise sitt servicetalent og spurte:
"Hva jobber du med?"

Mannen gløttet opp fra noen dokumenter, blikket var kaldt og den nonverbale beskjeden krystallklar: Hold Kjeft og kjør!
Marius rettet på skjortehalsen og forsøkte på en måte å svelge ubehaget. Han bestemte seg for at det beste var og ikke føre noen unødvendig samtale, men Marius hadde ikke lyst å kjøre i stillhet, det ble for pinlig, så han strakk seg mot knottene på radioen. Han hadde så vidt berørt knottene da en skarp stemme lød fra baksetet:
"Ingen musikk takk, jeg fortrekker stillhet når jeg arbeider. " Marius trakk til seg hånden som om han hadde brent seg, flyttet den så til rattet og fortsatte turen i pinlig stillhet.


                                                                                                                  Bilde:Pixabay

Det tok 45 minutter før de var fremme ved Leikvang i Åsane, Marius svingte inn foran et av rekkehusene og stanset bilen. Dressmannen fanget han med blikket og sa:
"De venter her til jeg kommer ut igjen. Er det forstått?"
 Marius nikket. Det var tydeligvis ikke godt nok for mannen gjentok med en skarp stemme.
"Er det forstått?"
"Ja, jeg blir her til du kommer ut igjen!"
Mannen i baksetet snøftet, åpnet døren og forsvant. Marius ble sittende og forbanne kunden, her hadde han forsøkt alle muligheter for å fremstå som sympatisk og serviceinnstilt, og hver gang så hadde mannen på frekkeste vis skutt ned forsøkene. Ikke nok med det! Nå glefset kunden unødvendig til ham også! Det fikk så være med den store pengesummen som mannen hadde lovet ham, han hadde ingen interesse av og bli herset med resten av dagen, da tok han heller små summer fra hyggeligere kunder.

"Jeg beklager, men jeg kjører deg ikke et eneste sted til." Øvde han seg på å si til sitt eget speilbildet, han forsøkte samtidig og hente fram et strengt blikk.
"nei, nei, jeg er ikke streng nok i stemmen. Jeg må være strengere" sa han og korrigerte seg selv som om han øvde på et teaterstykke. Han trakk inn pusten og så på speilbildet med øyenbrynene presset sammen.
"Jeg beklager, men jeg kjører ikke deg et eneste sted til!"
Han smilte fornøyd til seg selv, brøt blikkontakten og så ut av frontruten. Dressmannen kom til syne utenfor rekkehuset, nå hadde han en pistol, Marius fikk panikk og prøvde å starte bilen men stanset straks forsøkene da mannen hevet pistolen. Mannen satt seg i baksetet og festet blikket nok en gang i Marius. Det var tydelig at hele holdningen hadde endret seg hos han.

"Neste gang skyter jeg deg.. forstått?"
Marius visste ikke hvor impulsen kom fra men han svarte:
"Hvorfor så uformell?"
Mannen svarte ikke, han dro bare bilbeltet hardt tilbake og presset pistolen inn mot tinningen til Marius. Selv om løpet var iskaldt begynte svetten å renne i pannebrasken til sjåføren. 

"Hvis De ønsker at jeg skal snakke formelt videre er det helt greit! Men som De skjønner er det ikke like effektivt og true Dem da!" Marius klynket nervøst og nikket.
"Neste stopp, Breistein snuplass. Se så, kjør."
Marius nikket, ganen var tørr som sand og Mannen slapp først grepet om bilbeltet da drosjen var i bevegelse igjen, det var først da han satt seg skikkelig i setet sitt også.
"Ja, forresten jeg trenger vel ikke å fortelle deg at politiet ikke skal bli innblandet i dette, eller?"

Marius nikket først før han ristet kjapt hodet.  Dressmannen smilte, for første gang, det var et kaldt og ekkelt smil. Marius sa forsiktig:
"Hva er det du holder på med?"
"Jeg rydder opp." Var det eneste mannen sa og så ut av vinduet idet bilen svingte til høyre ut på hovedveien ned mot Breistein.

Snart passerte bilen forbi fergeleie, videre forbi det som en gang hadde vært en Nærbutikk før det kom en strak strekning til snuplassen. Da de var fremme gikk mannen ut og videre innover på grusveien etter snuplassen. Marius vurderte mulighetene sine, hvis han kjørte nå, og vinglet litt frem og tilbake innbilte han seg at han kunne unnslippe galningen. Hendene var klamme, han hørte selv hvor tungt han pustet. Nå eller aldri tenkte han og la foten på gasspedalen, bilen raste tilbake og var akkurat kommet til fergeleie da telefonen hans ringte.
"Tror du jeg ikke har planlagt dette?" sa en iskald stemme på andre siden av linjen, Marius var paff.
"Mine kollegaer sørget for at du var på Flesland til akkurat den tiden jeg trengte deg. Nå skal jeg gi deg et valg, kom tilbake eller vent meg ved døren din i kveld Marius Flatland." Hjertet hamret i brystet til Marius, stemmen fortsatte:
"Tre sekunder... To sekunder... Et..." Marius brøt inn.
"Greit! Jeg kommer tilbake." Han stod på bremsen og snudde.
"Fint, dette var den siste advarselen din! En idiotisk handling til og jeg kan love deg at politiet vil slite med og finne alle delene av deg." Forbindelsen ble brutt før Marius rakk og si noe mer.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Marius var tung til sinns da bilen atter en gang stanset foran Dressmannen. Den hvite flanellskjorten mannen hadde hatt på seg tidligere var blodrød. Mannen så lenge på han og sa til slutt:
"Nest siste stopp, Knarvik, Haugvegen. Denne gangen skal du være med inn." Marius snudde seg i setet og glodde stygt på mannen som fortsatte iskaldt:
"Du er ikke til å stole på! Du blir med inn enten du vil eller ikke!"
"Det kan du glemme! Jeg kjører deg bare fra sted til sted! Det er-" Dressmannen flirte ondt og rettet pistolen mot Marius, nå kunne Marius kjenne varmen fra løpet mot pannen.
"Tror meg Herr Flatland når jeg sier dette, du er ikke den eneste sjåføren jeg kan kontakte i løpet av kort tid."
"Folk i nærområdet har nok sett deg og skjorten din, skyter du meg må du videre til fots."
"Skal liket ditt hindre meg i å stjele bilen din?"
Marius hadde ikke tenkt så langt, magen vrengte seg og han rettet seg tilbake opp i setet.
"Du sa-" Begynte Marius og det var som om mannen hadde lest tankene hans, et høyt smell gjallet i bilen og frontruten fikk et kulehull rett vedsiden av hodet til Marius. Akutt tinnitus la en dempe på all lyd. Øynene til Marius var tårevåte og adrenalinet strømmet i årene. Uten å tenke seg om presset han pedalen i bunn og bilen raste fremover.
"Stans bilen!" kommanderte stemmen bak han.

Frykten hadde tatt over nå, bilen nådde akkurat 100 kilometer i timen da Marius hørte et ladegrep, instinktivt stod han på bremsen. Dressmannen fløy ut av frontruten og traff asfalten to meter foran med et ekkelt klask, før han rullet ytterligere fire meter. Han ble liggende nede en god stund. Marius ble sittende bak rattet og stirret forskrekket på mannen som lå foran bilen. Da han så at det rykket i en finger var han ikke treig, han presset inn gasspedalen og kjørte over Dressmannen. Han kjørte tre meter forbi mannen og så i speilet. Uten og vente på en reaksjon til, rygget han over mannen og kjørte over han engang til før han forlot åstedet.

Noen minutter senere stanset han på fergeleiet på Breistein. Han satt og stirret tomt fremfor seg et lite øyeblikk før blikket forflyttet seg til speilet og baksetet. Han åpnet foran, gikk inn bak og åpnet kofferten, den inneholdt en liste med tre adresser og tre passfotografier av tre menn. Han så seg rundt, bestemte seg for at han skulle kaste kofferten og innholdet i Sørfjorden og la strømmen fjerne minnene av det som hadde skjedd denne dagen. Han stod ved autovernet da telefonen ringte, han kjente ikke igjen nummeret som ringte ham. Han svarte på den inngående samtalen.

"Jeg skjønner at du har tatt knekken på vaskehjelpen min" sa en gammel og skrøpelig stemme på andre siden av linjen. Marius frøs til, den eneste han hadde tatt knekken på var en halvgal Dressmann. Likevel prøvde han å spille dum.
"Jeg skjønner ikke hva du mener."
"Spar meg Mr. Flatland, jeg har forsøkt og ringe ham femten ganger og han har ikke tatt telefonen!"
"Kanskje det er dårlig dekning-"
"Det holder! Jeg kjenner vedkommende du kjørte over, skal vi se, snurr filmen engang til. En gang, to ganger, tre ganger kjørte du over stakkaren!"
"Film?"
"Ja min sønn har altfor mye fritid og veldig stor IT Kompetanse...  Skal vi snakke sant resten av samtalen?"
Marius stotret et bekreftende svar.

"Flott! Jeg antar at du har sett bildene i kofferten"
"Ja, det har jeg."
"De var med i et innbrudd, de tok noe fra meg-"
"Gå til politiet-"
"Jeg kan ikke gå til politiet med dette"
"Jeg har vært igjennom nok!""Jeg kan kjapt finne deg og gjøre-"
Det demret for Marius hvem han snakket med, bråkjekk svarte han derfor:

"Reidar Nielsen, jeg gir faen i deg og de pokkers juvelene dine.. Det piper i øret mitt, og jeg har jævlig lyst på en lang røykepause og en enda lenger ferie! "
Han hørte seg selv i ekkoet mellom fjellene. Det ble stille på den andre siden av tråden, lenge. Et oppgitt stønn brøt stillheten og den gamle sa:
"Det er ikke noen måte å få deg til og fullføre jobben eller?!"
"Nei, det er det ikke." svarte Marius kontant.
"Jeg har en utestående gjeld til deg, skal du komme hit og hente pengene?
Marius tenkte over det og svarte tilslutt:
"Nei, jeg har ikke lenger en frontrute, jeg lar bilen stå på kaien, med alt du trenger inni den."
Et nytt sukk fylte røret før den gamle takket og brøt forbindelsen.

Etter at samtalen var over gikk Marius tilbake til bilen og satt seg på panseret. At Reidar Nielsen hadde latt han gå var underlig. Enda rarere var det kanskje at Marius ikke var bekymret for samtalens utfall heller. Han fisket fram pakken med Lucky Strike og snappet til seg en sigarett med munnen, tente den og så på pakken. Mens han granske pakken sugde han ettertenksomt inn kjemikaliene i sigaretten. Han holdt pusten og slapp ut røyken i et langt sakte drag. Fergen gled inntil kaien, samtlige av sjåførene som kjørte av fergen stirret nysgjerrig på han. Han smilte og vinket til et par av dem, før han kastet røyken og gikk ombord i fergen. Fergen hadde akkurat svingt og lå med strak kurs mot Valestrand da en svart SUV kjørte ned på fergeleiet. Marius ble stående på bakenden å se tilbake mot bilen som ble tømt for alt idet en politibil svingte inn bak SUV-en. Smilende mumlet han for seg selv:
"For et heldig sammentreff. "


#Bergen #Novelle #Krim #Leiemorder #Breistein #Leikvang #Flesland #Flyplass #Drosje #Taxi #LuckyStrike #Sigaretter #mord #drap #tyveri #Suv #politi #drosjesjåfør #Taxisjåfør #Åsane #Lagunen #Knarvik #Haugvegen #Krimnovelle 

Ingen Leserinlegg

Skriv et nytt Leserinnlegg

Daniel Olsen

Daniel Olsen

26, Bergen

Jeg heter Daniel Olsen er født i 1990 og har et ønske om å bli forfatter. Denne bloggen er stedet hvor jeg legger ut litt av hvert. Slå deg løs og utforsk min verden og min fantasi!

Instagram

Kategorier

Arkiv

hits