hits

God Jul!

Velkommen tilbake!

Nå er det evigheter siden jeg har skrevet sist, eller det er jo ikke helt sant. Det er to uker siden jeg skrev et innlegg og da skrev jeg litt om hvordan det har gått med mine mål for dette året. I skrivende stund er det oktober og jeg er akkurat ferdig med noen oppgaver i norsk timen, så nå tar jeg meg noen friheter til å skrive litt på bloggen og gjøre dette innlegget klart. Jeg må innrømme at det er merkelig og skrive på en blogg igjen, det er liksom uvant og gi seg selv frister og skriver ting som andre skal lese og ikke bare for sin egen del. Men det er også trivelig og få tilbakemeldinger på hva jeg må jobbe med og hva som er bra.

I år skal julen feires litt delt, jeg og min forlovede har  bestemt oss for at vi skal ta turen utover til min far på formiddagen på Juleaften før vi siden reiser utover til hennes foreldre og tilbringer kvelden der.  Jeg har lagt fram et krav om at jeg skal få pinnekjøtt til julemiddagen.  Pinnekjøtt skal jeg alltid ha, takler ikke svineribbe eller lutefisk. Nei Pinnekjøtt, poteter og kålrotstappe som skylles ned med julebrus (Himmelens porter åpner seg), da er jeg en happy camper.  


                                                                                                              Bilde:Pixabay

Året 2017 har gitt meg noen gode stunder med både dramatikk og harmoni.  Januar i år startet med en svak fornemmelse om at jeg skulle ut i arbeidslivet igjen, men tåkete var det en god stund selv etter dette. Mai kom og jeg ble ansatt på verdens beste sted, Askøy folkebibliotek, og fikk verdens herligste kollegaer. I løpet av sommeren fikk jeg vite at jeg skulle begynne på skolen til høsten. NAV gav meg litt skrekk om rundt pengene i løpet av høsten, men ryddet heldigvis opp i usikkerheten min og jeg endte med å gjenvinne kontroll igjen. Nå hadde jeg uker der jeg har pugget det som er å vite om Skaldekvad, retrospektive skrivetekniker og algebraiske uttrykk opphøyd i potenser. Neste år braker det løs med enda mer avansert matte, og tyngre norsk stoff. Men nå skal jeg heller bevare julestemningen hos deg min kjære leser, takk for at du har fulgt meg så langt, god jul og et hjertelig godt nyttår til deg og dine.


Hva ønsker du deg til jul? (snille barn er åpenbart!)


#godjul #jul #2017 #AskøyFolkebibliotek #norsk #matte #skole #voksenopplæring #pinnekjøtt #juleaften #julepresanger #julemiddag #NAV #potenser #avansertmatte

Mål 2017: siste oppdatering.

Velkommen tilbake

Desember har lagt sitt hvite teppe over landskapet, et eller annet sted i verden iallfall. Om 23 dager er det nok en gang tid for julemiddag, julegaver og juletrær og jeg å skriver dette innlegget som skal oppdatere dere om hvordan dette året har gått for meg og mine mål. Jeg har satt mange mål i forhold til skrivingen og trening. Noen har jeg klart, andre ikke, men jeg kan si at jeg er fornøyd med det jeg har klart.

Skriving

I tiden etter sommerferien har jeg skrevet to noveller jeg vurderte å sende inn. En av dem gikk jeg vekk fra siden jeg følte plottet ble for svakt. Den andre derimot ble jeg ferdig med og sendte den inn etter at en kollega hadde sett nærmere på den. Novellen ble ikke antatt da jeg sendte den inn til Vi Menn, men jeg prøvde lykken igjen på mandag, da sendte jeg den inn til en novelle antologi. Jeg har skrevet utenom dette også, ti noveller har jeg skrevet i den siste perioden og jeg fornøyd med dem alle. Og når det gjelder den som jeg sendte inn; jeg takker nok en gang for alle tilbakemeldingene jeg fikk av deg Kristian, Det gjorde novellen bedre og mer realistisk, så tusen takk!

LES ESCAPE ROOM HER

Første utkastet til en krim jeg skriver har fått flere nye kapiteler, tre stykker om jeg ikke husker helt feil. Det er en relativt spennende historie og jeg utforsker ting jeg ikke har vært bort i tidligere. Men det skal også sies at noen av mine noveller her kanskje kan kalles for prøvekaniner til dette manuset. Jeg håper på å heve kvaliteten på handlingene fra novellene når jeg benytter dem i manuset. I tillegg har jeg begynt å skrive en roman hvor jeg ikke planlegger noe som helst, litt etter slik jeg pleide og skrive før. Dette er for å sjekke om ideene kommer i større mengder enn når jeg setter meg ned og planlegger.


                                                                                                              Bilde:Pixabay

Trening.

Som tidligere i år var det flere ganger store mellomrom mellom hver gang jeg valgte og sette meg på sykkelen, etterfulgt av kortvarige energiskudd hvor jeg satt flere dager på rad. Sånn er det alltid når jeg prøver å vende en vane, og det bekymrer meg ikke. Jeg vet at hvis jeg bare fortsetter og prøve og står på så vil vanen endre seg snart. Jeg innså ganske tidlig at jeg har jukset litt når kommer til dette målet, neste gang så vil jeg være mye strengere ovenfor meg selv og skrive det som er realiteten om jeg ikke klarer fristen, og starte på nytt hvis det ikke går.

Jeg bestemte meg torsdag forrige i uke at jeg skulle bare gi opp forsøket denne gangen, jeg innså to ting, en var at jeg måtte ha syklet hverdag for at jeg skulle få dette i havn, og på torsdagskvelden så kjente jeg at det ville bli for mye, det andre var at hvis jeg skulle sykle til siste slutt ville jeg måtte endre på innlegget i sisteliten torsdagskveld denne uken, og det hadde jeg ikke lyst til. Derfor endte treningseventyret mitt syv dager før fristen, 23 av 30 dager fant jeg veien til sykkelen og jeg er fornøyd med det resultatet. Jeg har i det minste trent 23 dager mer i år enn hva jeg har gjort i fjor, og la oss nå for all del huske at en av disse dagene så satt jeg på sykkelen i en og en halv time, Det er kanskje ikke så lurt og si at en skal sykle 1 mil per TD hjemmelaget scorer. Skal ikke klage, tacoen smakte ekstra godt etter den sykkelturen.

FØLG MEG PÅ INSTAGRAM

Da nærmer vi oss slutten på dette innlegget, denne gangen har jeg ikke tenkt å skrive noen nye mål, det sparer jeg til et innlegg over nyttår. Jeg skal bruke julen på og tenke ut noen mål og hvordan jeg skal nå dem.


Hva synes du om mine mål, var de gode? Burde jeg sette meg høyere mål?


#mål #trening #sykling #Shealth #ÅsaneSeahawks #TouchDown #amerikanskfotball #skriving #novelle #escaperoom #noveller #roman #manus #Bergen #Forfatterdrømmen #forfatterspire #skribent #skrivemål #ViMenn #Novelleantologi #taco #suksess 

 La oss kåre en vinner!

Velkommen tilbake!

18.september annonserte jeg begynnelsen på denne konkurransen, siden den gang har jeg ventet spent på at dere skulle sende inn deres bidrag, men det er trist og måtte meddele dette, ingen har valgt å delta, så min første konkurranse på denne bloggen, ikke ulikt min første spørreundersøkelse var et nederlag. Ja jeg innrømmer at jeg har tatt meg kunsterisk frihet og lekt med uttrykket ingen er perfekt da jeg skrev ingressen på Facebook. 


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Jeg ser selvfølgelig at det er lite som frister med å sende inn en novelle til en vilt fremmed og la han "tjene" på ditt arbeid uten at du får noen videre vinning enn bare PR. Dette tar jeg til etterretning til neste gang jeg skal lage en konkurranse på denne bloggen.  Videre ser jeg også at jeg burde ha delt innlegget mer og bearbeidet dette bedre. 

Neste innlegg kommer 1. desember, da kommer jeg med min siste oppdatering på mine mål for dette året. Inntil da, en fin uke til dere så blogges vi snart.


#Bergen #Sotra #konkurranse #vinner #novellekonkurranse  #skrivekonkurranse #PR #novelle #krim #vinnere #Ingenvinner 

En dårlig nyhet

Velkommen tilbake!

Jeg skriver dette innlegget i september og kjenner meg ganske tung til sinns når jeg begynner å skrive dette. Det er en veldig tung avgjørelse å ta, men det blir riktig gjort av meg i det lange løp. Jeg har bestemt meg for at jeg vil legge denne bloggen på is, jeg vil ta en pause fra å skrive innlegg her inne.

Nå er det på sin plass å forklare hvorfor jeg tar denne pausen; jeg kan forsikre dere om at jeg ikke har møtt veggen når det kommer til skriving, jeg elsker og skrive og har ideer som surrer i hodet hele tiden. Årsaken til at jeg tar denne pausen er skolen. Til tross for at jeg bare har to dager med skole i uken, merker jeg at det blir for mye å studere samtidig som jeg skriver et utall med innlegg som må rettes og klargjøres. Det går bare ikke rett og slett. Ikke med den kvaliteten jeg ønsker på innleggene.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

Etter dette innlegget vil det bli publisert tre innlegg til i år. Vinneren av bloggens første konkurranse skal kåres, jeg skal skrive den siste oppdateringen om alle mine mål for dette året. Til slutt må jeg jo ønske dere en riktig god jul. Disse innleggene har jeg planlagt og kommer vel til å skrive dem når jeg føler at jeg har tid til det. I første omgang tar jeg iallfall pause ut året. Vi blogges, når vi blogges igjen. Ha en fin helg folkens!


Kommer du til å savne meg?


#dårlig #nyheter #pause #skole #utdannelse #blogg #klovn

 

Farlige Forhandlinger [del 3]

                Jeg satt og så lenge på bildet Erik hadde lagt foran meg og kunne ikke la være å kjenne at hodet mitt spant rundt. Det var noe som hadde gått meg hus forbi, noe jeg ikke hadde fått med meg. Siden jeg ikke hadde sagt noe, åpnet Erik kjeften:
                "Du har jo selv innrømmet at du var på et oppdrag, og jeg kjenner din lange nese når den stikker seg frem. "
                "Jeg tok bare bilder av Torgrim på oppdrag fra en dame som bor på-" Jeg innså tabben.
                "Ja det er nok kvinnen på dette bildet det? er ikke det?"
                "Nei, hun- faen hun har lurt meg godt!"
                "Jeg er ikke dum Ronny, jeg vet du har dine tanker om mitt intellekt, men jeg skjønner at du ikke er morderen her, men jeg skal gi deg en fin og kort beskjed nå, hører du godt etter?"
                "Kan jeg få gjette beskjeden?"
                "Jeg antar at du gjetter feil, men gi det et forsøk"
                "Jeg skal holde meg langt unna denne saken, ellers låser du meg inn og forer Dachsen din med nøkkelen?" jeg nikket til en av kollegaene i rommet
                "Dachsen min har ikke en for kjærlighet for å spise nøkler, men du er inne på det ja. Hold deg unna. En god og lang ferie til? sofakroken frem til saken er løst burde holde."
                "Du vet at jeg ikke akkurat kan gå til NAV akkurat sant?"
                "Greit, kan du finne en bil for meg da? Den står på hjørnet av Jeg bryr meg ikke og Hør nå etter på hva jeg sier."
                "Takk, men nei takk og jeg vil helst ikke ta med meg juvelene hjem" sa jeg og holdt hånden frem.
                "Greit, Markussen, ta av armbåndene på divaen, og så kjører du han til gatedøren. Lenk han gjerne fast til sengen etter på."
                Jeg skulle til å si noe mer, men Erik kom meg i forkjøpet.
                "UT Ronny, Ut og ti stille!"

                Jeg satt lenge på sengen da jeg kom hjem. Den kjerringen som hadde fått meg i dette bråket skulle jeg ikke bare finne, jeg skulle slepe henne etter de oppblåste leppene og sørge for at hun kysset varetekten god natt om det så var det siste jeg gjorde. Jeg sovnet med den tanken frisk på netthinnen og drømte mange ganger om en god klassisk avslutning på en krimhistorie. Jeg våknet neste morgen av at noen prøvde og slå inn døren med knyttneven. Når jeg nærmet meg den så jeg små gliper av lys snike seg inn mellom sprekkene i døren. Jeg åpnet døren likefult og mine antagelser var helt korrekt. En stor gorilla stirret på meg med et drepende blikk og knyttneven hevet over hodet.
                "Jøss Klausen, hva er det De ønsker av meg denne formiddagen?"
                "Det vet du så innfor jævlig godt sjøl din?" Jeg holdt opp hendene og ristet på hodet.
                "Nei jeg gjør ikke det... Så la oss?"
                "Du har drept kona til sjefen."
                "La oss avkrefte den påstanden kjapt, jeg har ikke drept noen, jeg tok bilder av sjefen din og hans kone, ikke mer."
                "DU LYVER!"
                "Hva får deg til og tro det?"
                "Jeg bare veit det!"
                "Ja ok, blikkkontakt? kroppsspråk? Tonefall? Er dette noen av de tingene du ser på når du avgjør dette?"
                "Hva er det du gnåler om nå?"
                "Nei, kanskje du skulle sett på om jeg er avvikende i kroppsspråket? Eller hørt om jeg går opp en oktav eller tre når jeg snakker til deg. Løgner gjør nemlig slike ting ubevisst."
                "Nå har jeg en hodepine og jeg liker ikke å ha hodepiner?"
                "Du burde bruke hode litt mer da-" Jeg rakk og tenke engang, før han traff meg med den digre skallen sin og slepte meg til bilen. Jeg vet dette, for jeg våknet i morgenkåpen, lenket til en stol i et forlatt lagerbygg.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

                Da jeg våknet så jeg Torgrim gå fram og tilbake med en pistol i den ene hånden. Han så på meg med et vilt blikk, klar til og skyte meg bare jeg åpnet kjeften. Jeg åpnet derfor ikke kjeften, jeg ventet til han sa noe. Da han hadde innsett at jeg var våken, gikk fortere frem og tilbake, det hele fortonet seg ganske komisk frem til han, med to kjappe skritt, stod helt inntil meg og prøvde å trykke pistolen gjennom pannen min.
                "Jeg vet at du drepte henne!"
                "Jeg tok bilder av dere, det er det eneste jeg gjorde!"
                "Jeg vet at du tok bildene også!"
                "Hva mener du, også?"
                "Du sendte meg en trussel, med bilder og alt, sa at jeg måtte bare melde meg ut av avtalen ellers ville du publisere bildene også."
                "Du er eier av Torgrim Bico As ikke sant?"
                "Ja. Og jeg hadde en ganske stor pengesum?"
                "Som lovet av Neko Sys?"
                "Så klart vet du dette når du saboterer avtalen, hvem jobbet du får.. var det de jævlene på MicroLex som står bak!" Torgrim presset pistolen hardere mot pannen min.

                Jeg tenkte over hvilke muligheter jeg hadde her, så prøvde jeg en vinkel.
                "Jeg trodde ikke du var en så hardraus Torgrim, beklager jeg er helt ny i dette gamet."
                "Du har vært i med på dette siden tidenes morgen, jeg vet om brennmerket."
                "Så da vet du at jeg er en privatetterforsker?"
                "Ja jeg vet at du er privatetterforsker, og jeg antar at du ville ha litt ekstra penger så.."
Han stanset, åpnet og lukket munnen flere ganger.
                "Du innser at hele dette konseptet ikke funker"
Han nikket og fjernet pistolen fra pannen min.
                "Jeg kan finne den som har svindlet deg" sa jeg lavt, han så på meg og nikket.
                "Hvor mye penger skal du ha?"
                "Jeg gjør det gratis.."
                "Tullball! Du gjør dette mot betaling, alt annet er feil."
                "Du trenger ikke?"
                "Jeg betaler det dobbelte av det hun betalte."
                Jeg innså at jeg ville være den største idioten i to sko om jeg sa nei nå, jeg informerte om prisen fikk en bekreftelse og friheten tilbake, nå skulle jeg finne kjerringen som hadde svindlet meg og Torgrim.

***

                Jeg banket på døren til Miguel, døren gikk opp og en liten svart håret skjønnhet så opp på meg, Sofia, Miguels datter.
                "Si Señor Ronny?" Sa hun og så på meg med søte sorte øyne.  Jeg smilte tilbake og sa:
                "Papá?" hun nikket og løp inn igjen, snart kom en annen svart håret skikkelse ut av et langt mindre kaliber på skjønnhetsskalaen. Han så på meg med skrekkslagent blikk når fikk øye på meg.
                "Så du Klarer og holde buksene dine på din-" Han vinket avvergende med hendene.
                "Hysj Señor Ronny.. ikke så kona håre det"
                "Dine ekteskapsproblemer angår meg mitt i-"
                "Jai skal gjore hva enn do ber om, bare ikke si det til kona"
                "Da begynner du med å fortelle meg nummeret til Janne I."
                "Jai har ikke nommer-"
                "Ringeklokken er der, skal ha du en rask gjennomgang av BT-"
                "No, no, Por Favor.."
                "Nummeret Amigo? hoy dia!"
 Spanjolen sukket og skrev ned et nummer.
                "Grascias mi amigo." Sa jeg og ringte på. En dame vesentlig større enn både meg og Miguel kom ut.
                "Ha en fin dag Señorita! Og gi han en klask med avisen. Han har vært en slem gutt!"
Miguel så på meg med store øyne i det jeg gikk bort over til trappene igjen, jeg kunne høre hvordan kona klasket avisen over bakhodet på han mens hun ropte spanske gloser som ville fått paven til å besvime.

 


                                                                                                            Bilde:Pixabay

 

                Jeg satt meg inni bilen og ringte til denne personen som hadde utgitt seg for å være Janne. Svaret kom kjapt og jeg hørte umiddelbart stemmen, jeg visste at jeg snakket med kvinnen nå.
                "Jeg tenker vi skal snakke litt om betalingen."
                "Hva er det du snakker om?" sa hun påtatt irritert.
                "Jeg skal ha langt mer for å sone for en forbrytelse du har begått."
                "Jeg har ikke-"
                "Spar meg. Du møter meg, på Skansen, om en halvtime"
                "Hva om jeg er i Oslo?"
                "Teleporter, Fly, svøm. Jeg gir faen. Skansen om en halvtime." Jeg brøt forbindelsen.
Håper du er i Bergen. Tenkte jeg snurt og satt bilen i bevegelse.

 

                Jeg ventet på henne i et kvarter. Hun kom gående mot meg med hendene langt nedi jakkelommene, uten og si noe stilte hun seg opp ved siden av meg. Jeg snudde meg og vi så begge utover en begrenset utgave av Bergen sentrum. Vinden fikk håret hennes til danse.
                "Hva med at vi begynner med navnet? Det ekte navnet ditt."
                "Veronica Benjaminsen?" Hun sukket og vi ble stående stille en stund.
                "Jeg har ikke drept noen" sa hun til slutt, jeg snudde mot henne.
                "Jeg vet det. Jeg vil vite hvorfor du sendte meg opp dit."
                "Torgrim er en fin mann?"
                "Utroskapet var med?"
                "Nei, langt i fra, han er lojal mot sin kone. Men han brukte min affære til min sekretær for å presse ned prisene i vår avtale. Han hadde bilder-film, han hadde alt trengte. Truet med å gå ut i media, jeg spilte med han, og tenkte at jeg skulle ta min hevn. Min mann fikk vite om affæren før vi skrev under kontrakten, jeg vet at han lekket informasjonen! Så mens jeg måtte krangle med min eksmann, presset han prisene enda lenger ned. Jeg var flau. Det var derfor jeg hyret deg."
                "Bildene av dem hadde ikke gjort så stor skade akkurat, eller"
                "Ikke som en utro skandale nei, men Torgrim har selv gått ut og sagt at Fappening ofrene fortjente at bildene ble lekket. Jeg tenkte han ville endre mening om han selv fikk oppleve det."
Det ble stille mellom oss. Jeg sukket og nikket til henne.
                "Jeg har en morder og fange."

 


                                                                                                            Bilde:Pixabay

 

                På nytt satt jeg i bilen, nå på vei til Torgrim Bico sine lokaler ved Flesland. Jeg parkerte snart utenfor en stor bygning med glassfasade. Jeg forlot bilen og gikk inni lobbyen og så Torgrim komme gående ut av heisen. Han smilte og holdt hendene ut i en innbydende gest. Jeg smilte påtatt tilbake og gikk rett i hans favn.
                "Nå har du fått bevisene på den hurpen."
                "Ja. Hun kommer nok til å slite litt.. "
                "Utmerket"
                Vi gikk tilbake til heisen, han trykket inn knappen for toppetasjen og som en moderne spådom havnet vi der oppe til velkomsten av en mekanisk kvinne stemme. Vi gikk ut av heisen og inn på kontoret, hvor Klausen lå på ryggen i en svart skinnsofa og stirret på midtside piken i et Playboy magasin. En sigarettsneip hang ut av munnviken til den store gorillaen. Torgrim satt seg ned bak skrivebordet.
                "Så hva har du til meg Ronny?"
                "Jeg har et tilbud til deg."
                "Ja ha, jeg lytter-"
                "Hva sier du til at jeg får lov til å ta med meg gorillaen til et større bur ute i åsane, så slipper du alle anklagene som du står til ansvar for i forhold til Neko Sys."
Torgrim lo.
                "Hva er det du babler om?"
                "Klausen, det er han som drepte din kone."
                "Nå skal du ta og passe kjeften din!" knurret Klausen fra sofaen og satt seg brått opp.
                "Klausen, drepte henne fordi du gav ham fyken på Voss gjorde du ikke?"
                "Jeg ba han dra hjem" sa Torgrim irettesettende.
                "Klausen reiste hjem- hvilket betyr at det var du som drepte henne da?"
                "Nå prater du over hodet ditt." sukket Torgrim.
                "Jeg gjør det ja? La meg se; du fikk en telefon med noen bilder av deg og Janne opp etter vinduet på voss, og en liten beskjed som sier at du skal passe deg nå, og-"
                "La oss droppe Poirot åpenbaringen, det har ikke noe og si.." Torgrim åpnet skuffen i skrivebordet og dro ut en pistol og fortsatte:
                "Ja jeg drepte Janne, planen var å få deg til bevise at det var den hurpen Veronica fra Neko Sys som stod bak, men nei da du skulle finne sannheten. Sannheten er en 9mm og den tar med seg hjernen din ut av døren. "Glefset Torgrim og trykket inn avtrekkeren, men kulen smalt opp i taket  i stedet. Og jeg så Torgrim falle ned med en stygg skade på hånden.
                "Jeg lurte på når du skulle pågripe han.. Klausen, hvis det er det du heter?"
Den store bamsen tok frem håndjernene og sa smilende:
                "Hvordan skjønte du det?"
                "Da han sa han visste om brennmerket, Den historien går kun igjen på politistasjonen."
Han lo og la Torgrim i jern og dro han med seg ut. Jeg gikk etter dem, og ble møtt av en smilende Erik ved bilen min, han sa:
                "Du klarte ikke å holde deg unna. Jaja, vi har nok noe og snakke om." Det hadde han rett i. 

På rømmen

         "Bystasjonen!" annonserte den digitale kvinnestemmen i det bybanen svingte rundt høyblokken i Vinces Lungegate.
Ikke mer enn et minutt senere stanset kollektivtilbudet på holdeplassen under taket. Det var folksomt, et tenåringspar uten skrupler klinte på en av benkene på holdeplassen, en eldre mann stod ved billettautomaten og så olmt rundt seg mens han pattet på en rullesigarett. Flere busser kjørte forbi vognen før baneføreren endelig satt kjøretøyet i bevegelse igjen. Duskregnet rant bedagelig forbi han der han satt med hodet inntil vinduet og AKG hodetelefonene på ørene. En eldre dame i setet på motsatt side av vognen snøftet oppgitt over at ungdommen hadde så høy musikk på.

         Snart hadde bybanen glidd på sine skinner til Danmarksplass, ungdommen var helt i sin egen verden, ikke så rart egentlig. Akkurat nå ønsket han helst å koble helt ut, slutte å sameksistere med samfunnet, og selv om ingen egentlig visste hva han hadde gjort, så kunne han merke den iskalde veggen samfunnets skrevne og uskrevne regler med ett hadde satt opp mot han. Da banen hadde kommet til Kronstad hadde de regntunge skyene forsvunnet nordover og solen gløttet frem.

         Den unge mannen på høyre siden av vognen og hadde en sekk vedsiden av seg, på skjermen bare to rader lenger fremme hadde Skyss en animasjonsfilm gående som visste nøyaktig hva han var, en seteokkupant, animasjonen endte med en rød ring med hvit innskrift som var skrevet på bergensk sosiolekt og meddelte budskapet: ver grei. Han snøftet irritert over denne gimmiken til kollektivselskapet. Jeg er kunden, jeg har betalt, jeg gjør som jeg vil. Tenkte han irritert. Det var en støyende technolåt han hadde på øret. Faen Geir, hvorfor tok du med han! Tenkte han fortvilet og klarte ikke stanse resten av tankene, hadde du ikke tatt han med deg, hadde han vært i live og jeg hadde ikke vært en morder.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

         Banen forsvant inni den mørke tunnelen på Wergeland hvor snedige lamper skapte et mønster av lys langs veggen. Nok et patetisk salgstriks fra Skyss og arkitektene som drev med utviklingen av banen. Han snudde litt på hodet når banen stanset på Sletten. Skolegården på Slettebakken skole var sparsommelig, han kunne kimte tilstedeværelsen av en SFO arbeider som stod og pratet med noen unger før banen forsvant videre sørover.

         Han kunne ikke la være å tenke over ironien. Selv om banen og livet hans akkurat nå gikk sørover, så var han snart på vei gjennom tunnelen, til lyset i enden og forbi Paradis. Han trakk pusten rolig igjennom nesen, måtte ikke la samvittigheten få kontroll nå, han skulle en tur til Oslo, og ingenting, selv ikke et mord skulle stanse han på denne turen. Det var et døgn siden nå, Han hadde rukket å dusje, skifte klær og på sitt vis presse seg selv stadig nærmere normen. Han hadde klart å skyve samvittigheten bakover. Det var ikke første mord han hadde begått, men ettervirkningen var ikke blitt svakere av den grunn, han kunne fortsatt telle sine ofre på en hånd, en kald visshet gikk nedover ryggen hans, snart ville han måtte telle sine ofre på to hender. Det var to vitner som visste at hva han hadde gjort.

         Jeg tar meg av dette når jeg kommer hjem igjen. Tenkte han bestemt i det bybanen gled forbi Skjoldskiftet. Minuttene gikk og snart stanset banen ved Lagunen og ungdommen var fortsatt så langt borte i sine egne tanker at han ikke la merke til at en vekter fra Securitas gikk ombord lenger fremme. Vekteren gikk først helt frem i vognen og startet kontrollen sin der. Han gløttet bare opp et sekund i det døren gikk igjen på vognen så var det som om underbevisstheten tok kontroll og et spørsmål kom til overflaten
         Har du husket å fornye busskortet?
         Vekteren kom i krangel med noen lenger fremme i vognen. Det ble etter hvert ganske høylytt. Ungdommen klarte til slutt å koke opp svaret, nei, busskortet hadde han ikke fylt på,
         Jeg kjøpte billett gjorde jeg ikke?
         Den vanskelige passasjeren hadde begynt å bli fysisk, han slo etter vekteren som nå hadde fått nok og ropte på hjelp.Den andre vekteren ombord på banen kom løpende fremover til utsetning, Nå så ungdommen sitt snitt, han måtte av banen og det fort.
          "GI FAEN DA!" rallet den fulle mannen i fronten og svingte en knyttneve etter vekteren. Han bommet, og vekteren som var nærmest grep hånden i det den var på vei ned.
         "JEG HAR BETALT!" han skjøv vekterne tilbake, det var tydelig at fylliken ikke hadde tenkt seg om før han slo med hånden han fortsatt hadde ledig og angret bittert på beslutningen nå. Bybanen stanset på Kokstad og ungdommen gikk av banen. Dørene lukket seg igjen og hjertet til ungdommen roet seg sakte.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

         Han snudde seg og så opp på den digitale skjermen som viste avgangene over holdeplassen og noterte seg at neste ville gå først om ti minutter. Han bannet lavt for seg selv og sparket i iltert ned i bakken. Han skulle til å gå og sette seg da alt plutselig ble svart, eller ikke helt svart han skimtet litt av dagslyset i små hull i hva enn han hadde over hodet. Han begynte instinktivt å rope etter hjelp. Han fikk ikke ropt mye før den ukjente fikk dekket til munnen hans. Han ble slept bakover, han prøvde og kjempe i mot, men det var som om at mottiltakene ble iverksatt av hans motstander før han rakk og gjøre noe selv. Han landet på metallbunnen inne i en varebil.
         "Trodde du at vi ikke kom til å finne deg Oscar?" Stemmen var kjent, det var sjefens.
         Han klarte ikke å si noe, sjefen fortsatte:
         "Vi vet at du tok livet av både en leverandør og en kunde. Og det mangler et kilo av varene."
         "Jeg har ikke stjålet noe!"
         "Jeg vet det- vi har alt banket sannheten ut av tjommien din. Nå er det en siste ting du skal gjøre før vi slipper deg fri igjen."
         "Hva da?"
         "Du skal ta ditt sjette liv."
         Han hørte svak humring fra de andre som var i bilen.
         "Hva om jeg ikke?" Han trengte ikke si mer, en pistol presset mot pannen hans.
         "Så hva blir det til?" spurte sjefen.
         "Faen ta deg!"
         "Som du vil!" sa sjefen.

         Bilen de satt i stoppet brått, alle som var bak i bilen sklei fremover og traff veggen. 9 mm som var ment for hodet hans hadde forsvunnet ut igjennom veggen på varebilen og traff en lyktestolpe rett under skjermen.
         "Hva faen er det som foregår!" ropte sjefen forbanna, døren ble revet opp og Oscar snudde seg mot lyset han så vidt kunne se igjennom tøyposen.
         "Politiet! Slipp våpenet!" kommanderte en stemme myndig. Oscar krympet seg sammen, dette kom til å bli blodig. Det ble avfyrt to skudd, og så stoppet det. Stillheten fikk Oscar til å svette av nervøsitet, hjertet harmet i brystet hans og han ønsket seg langt vekk. Det neste han hørte var lyden av pistoler som falt ned på gulvet i varebilen.
         "Kom ut en etter en! Hendene opp!" kommanderte stemmen, som så tydeligvis fikk øye på Oscar.
         "Vi har et som er kidnappet her."
         Noen gikk inni bilen og tok av han fillen han hadde hatt over hodet.
         "Jeg tilstår! Jeg drepte han!" Oscar var så glad for at han var i livet at hemmeligheter fra fortiden kunne bare ligge.
         "Vi kan resten av den samtalen på stasjonen" sa politimannen rolig.


#Bergen #krim #bybanen #krimnovelle #narkotika #mord #morder #drap #politi #Narkobaron #bystasjonen #Nesttun #Kokstad #Skjoldskiftet #Sletten #Bystasjonen #Florida #Danmarksplass #pistol #Paradis #Oslo #Slettebakken #SFO

En Forfatters ressurser [del 2]

Velkommen tilbake.

I dag er det i underkant en måned siden jeg skrev det første innlegget i denne føljetongen. Når jeg skriver denne innledningen innser jeg at dette kommer til å bli den siste delen også. Hovedsakelig klarer jeg ikke å komme på noen flere ressurser jeg har i midt arbeid når jeg skriver, det er flere og de har jeg nevnt i flere innlegg, så istedenfor å gjenta meg selv urimelig mange ganger tenker jeg heller at jeg stanser denne før det blir noe mer.

LES FØRSTE DEL HER!

Musikk.

Det er ikke ukjent at musikk har en stor innvirkning på vår sinnsstemning, Hollywood bruker musikk som virkemiddel for å understreke følelsene i filmer, artister bruker noter for skape et inntrykk hos lytteren. Jeg har bare et eksempel på den siste påstanden min, Every move you make av Police er for mange priset som en kjærlighetssang, men når man setter seg inn i notene vil man se sangen i et annet lys, sangen er skrevet i perspektivet til en Stalker, dette underbygges av at den siste noten i refrenget er "feil" og skal egentlig vise ubehaget av å bli forfulgt.  HER kan du se mer om denne påstanden, og samtidig lære litt om rap og rim struktur.

Når jeg skriver bruker jeg ofte musikk for å komme inni en stemning som passer overens med stemningen jeg ønsker og få frem i en scene eller sekvens. HER er en låt jeg har brukt i det siste når jeg har skrevet noveller og andre innlegg. Enkelte ganger hører jeg sanger med lyrikk og skriver en historie basert på min fortolkning av lyrikken.


                                                                                                               Bilde:Pixabay

Lydbøker.

           "Vi tror på at vi utfordrer normen, vi gjør det med fantastisk design og ved at vi alltid går fremover, vi selger tilfeldigvis telefoner, har du lyst på en?" - Simon Sinek 


Slik forteller Simon Sinek om hvordan Apple selger sine produkter. De starter rett og slett med hvorfor. Dette er et konsept som Simon Sinek har gått etter i sømmene og som han har skrevet en bok om (Start with why). Ut i fra det lille jeg fikk hørt av denne boken før Youtube fjernet den, forstår jeg det slik at denne lydboken forteller en rekke anekdoter om hvorfor du også bør starte med hvorfor.

Jeg har allerede delt en av anekdotene, en annen handler om Wright brødrene og hvordan de ble verdenshistoriens første flygere. Det er en mann som konkurrerte mot dem, han hadde alt på sin side. Penger (han ble sponset av det amerikanske forsvaret) media fotfulgte han, han hadde folk (de beste av de beste) og likevel, likevel ble ikke han den første som klarte og få et fly opp fra bakken. Det han manglet var idealet, drømmen som drev Wright brødrene. Denne mannen hadde primært et mål med dette prosjektet og det var å bli rik og berømt. Da Wright brødrene kom han i forkjøpet la han opp alt, da var spillet tapt.

Dette er historier som er inspirerende. Brødrene Wright hadde ikke penger, de hadde ikke folk med formell utdanning, og media var ikke interessert i dem, og merkelig nok så måler vi ikke suksess etter de som har drømmer og visjoner, men etter dem som har penger og mange ansatte.

Jeg bruker disse historiene når jeg føler at jeg har lyst til å legge opp skrivingen, de motiverer meg til og prøve enda en gang. De presser meg videre, og holder hodet mitt over vannet. På den måten er denne lydboken et viktig redskap for meg og min vei til forfatterskapet.

Opphavet til en ide. [Del 3]

Velkommen tilbake.

Etter å ha skrevet tre noveller i forrige uke med ulik grad av spenning, tenkte jeg at det var på tide å ta en liten pause, la oss kjenne at hjertet roer seg litt ned. I dagens innlegg skriver jeg om opphavet til en av de nye spenningsnovellene på bloggen min, Escape room, hvordan ble den novellen til.

Kreativt miljø gir grobunn til ideer

I sommer fikk jeg praksisplass på et bibliotek ute på Askøy. I forkant av min første dag hadde jeg hatt en samtale med sjefen hvor jeg fortalte henne at jeg hadde noen ferdigheter innenfor filmredigering og slikt. Da jeg kom inn første dagen fikk jeg vite at hun likte at alle som fikk jobb hos henne skulle få lov til og drive med en ting de likte iblant, jeg kom inn på et tidspunkt da vi skulle forberede to arrangementer i løpet av dette året. Escape room, skulle være en del av begge arrangementene og jeg fikk i oppgave og lage filmklipp som skulle gå i bakgrunnen samtidig som det ble spilt av lyder og slikt.

Da jeg var ferdig med innspillingen, gjenstod redigeringen, jeg begynte å lete etter skummel musikk på nettet og hentet fram lydeffekter som skulle skape en viss form for miljø og stemning inne på rommene. Jeg tror jeg fikk det til og det var gøy å leke med alle disse mulighetene. Inspirasjonen begynte å krype frem og snart hadde jeg skrevet om en mystisk herremann som våkner i et mørkt rom til mekaniske stemmer som snakker tullball.


                                                                                                               Bilde:Pixabay

Jeg ble ikke ferdig med første utkastet til den novellen før 14. september, lenge etter at jeg hadde skrevet de første ordene. Nå har jo du lest den første delen i historien og jeg holder på å skrive del 2, mens jeg skriver dette innlegget begynner det og dukke opp nye ideer til nye koder, jeg må jo hevet nivået til neste gang, hvis det lar seg gjøre.


Legetimen

                Klokken bråker voldsomt i det stille venterommet og det blir ikke bedre av at hjertet slår hardt også. En time hos legen er nok ikke noe spesielt for de aller fleste, men for meg er det et mareritt. Man snakker så åpent om at man skal gjøre alt for å hindre smitte, håndvask til huden sklir av, men likefult så presser man sammen syke pasienter i et rom, rene smittebomben. Hvis nesen ikke renner og huden er prikkfri så er blikkene dømmende, hva skal jeg gjøre her hvis jeg er frisk?!
                I dag er køen veldig kort, jeg har funnet en plass innerst i hjørnet i rommet. Jeg nekter og røre noen overflater i rommet, alt kan være en potensiell smittekilde, hva om jeg får et livsfarlig afrikansk virus som gjør at smelter øynene som iskuler i skallen? Trenger ikke å være et utenlandsk virus heller, det kan bare være feber, jeg hater og være syk. Så lenge jeg er syk må jeg ligge hjemme og kan ikke jobbe. Jeg mister penger på at jeg sitter og venter på leger.
                "Haraldsen?" sa en mørkhudet og gråhåret mann i hvit legefrakk.
                Jeg ser lenge på vedkommende før jeg reiser meg og går bort, tar mannen høflig hånden og nikker.

 

                "God dag Haraldsen, la oss gå inn på kontoret."
Jeg trekker til meg hånden og vasker hånden med antibac med engang, kan jo aldri vite med dem. Legen merker ikke noe til min mani, han går med ryggen til og så strak at jeg vurderer å spørre om å få tatt blodprøver. Vi setter oss på et veldig spartansk kontor, det er et enkelt skrivebord, sannsynligvis kjøpt i barneavdelingen til IKEA og en pinnestol designet til og pine sykdommen ut av pasientene. Pc-en er et klenodium fra forrige århundret, en maskin man må sveive i gang.  Til å være av tilsynelatende utenlandsk opprinnelse snakker den mørke mannen flytende norsk.
                "Så hva kan jeg hjelpe deg med i dag?"Jeg ser en god stund på mannen før jeg svarer.
                "Jeg har vært plaget med litt hjertebank og masse kaldsvetting."
                Den mørke mannen noterer på den hauggamle maskinen før han på nytt henvender seg til meg.
                "Drikker du mye kaffe?"
                Jeg blir perpleks av spørsmålet, hva faen har kaffeinntaket mitt med hjertebank og kaldsvette!
                "Jeg drikker 2 kopper dagen." lyver jeg og gnir meg nervøst i hendene.
                Legen noterer svaret, ser bort på meg og skriver en bisetning, kanskje han noterer seg at jeg lyver? Han noterer at jeg er en pillenarkoman på jakt etter piller! Jeg er sikker på det!
                "Røyker du?" spør han med en litt mer alvorlig mine i ansiktet.
                "Nei!" svarer jeg bastant.
                "Hva med alkohol?"
                Nå begynner jeg å bli irritert, jeg har hjertebank ikke drikke problemer. Jeg bestemmer meg for at nå er det nok, jeg vil ikke la meg undersøke av en amatør. Jeg reiser meg, det gjør han også, vil han sloss? Jeg har ingen problemer med å gi han en rett høyre.
                "Drikker du mye alkohol?"
                "Nei jeg er ingen alkoholiker!?" glefser jeg surt tilbake.
                "Takk for svaret" sier han forbausende rolig og sitter seg ned igjen.
                Jeg stirrer lenge på han, hvilket dumt spørsmål skal han koke opp nå? Han noterer lenge på pc-en denne gangen. Hva faen er det han skriver om meg den mørke nigger-jævelen?
                "Hva med Narkotika?" spør han og ser meg rett i øynene.
                Jeg klarer ikke og kontrollere sinnet, og før logikken rekker og innhente meg igjen har jeg alt gitt han et slag i ansiktet. Han ser forskrekket på meg.
                "Jeg bruker FAEN ikke narkotika"
                "Du misforstår!" stotrer legen redd.
                "Jeg forstår nøyaktig hva som foregår! Din rasistiske faen!"


                                                                                                              Bilde:Pixabay

                Jeg blir avbrutt av at døren går opp og en av sekretærene stikker hodet sitt inn på kontoret, hun ser ham sitte i stolen og holde seg til munnen. Hun ser forskrekket ut, men hun sier ikke noe og trekker seg like stille ut. Jeg henger over han fremdeles, klar til og gi han enda et rapp over munnen om han skal komme med flere frekke spørsmål. Men han er helt stille, det eneste han gjør er å se på meg med et iskaldt blikk. Sinnet fortsetter og dunke i  hodet, men så går det etterhvert opp for meg hva jeg har gjort. Jeg trekker hånden til meg og sitter meg ned i stolen igjen.
                "Så på hvilken av punktene løy du på?" spør legen, og nå er det ikke et spor av vennlighet å spore. Jeg rister på hodet og skal akkurat til å si noe, men han avbryter meg.
                "Du viser krystall klare tegn på abstinens, hva er det du ikke får nok av!"
                Jeg kjenner at sinne vender tilbake, men nå klarer jeg ikke å bli aggressiv. Han derimot er klar
for en fight, nevene er knyttet, neseborene utvider og øynene er festet til meg. Jeg vet nå at hvis
jeg gjør noe dumt, så vil han ikke sitte og se på meg denne gangen.
                "Jeg.. Jeg drikker 12 kopper kaffe om dagen og jeg sluttet å røyke for noen dager siden"
                "Nå er vi på samme bølgelengde.. hvor mye røykte du før du sluttet?"
                "Har det noe å si?" spør jeg oppgitt.
                ​Han svarer ikke, han bare holder seg om munnen som svar. Jeg sukker:
                "To tjuepakninger per dag."
                Legen himler med øyne, skriver ned mine svar på maskinen og snur seg mot meg.
                "Du skal kutte ned på kaffe inntaket ditt, og kjøpe deg noen nikotinplastre"
                "Men-" Begynner jeg, men legen kyler bare neven i bordet og ser strengt på meg.
                "Du gjør som jeg sier, så skal jeg glemme at du slo som en jente for noen minutter siden."
                Jeg nikker sakte.

                Jeg blir sittende på en benk utenfor legekontoret, solen skinner og jeg merker at kanskje denne dagen kan bli litt bedre likevel? Jeg skal til å reise meg da en liten gutt kommer gående bort til meg, jeg ser at nesen renner, men klarer likevel ikke og sette i gang mottiltak for det som kommer. Gutten står bare en halv meter fra meg når han nyser så snør og alt spurter over alt. Barn den største smittekilden av dem alle, større germofiler kan det knapt nok finnes på planeten. Små parasitter som vet å spise alt som er fra gulvet til taket om de bare får fatt idet. Jeg sitter der, nydusjet av bakterier og skitt og kjenner kvalmen og sinne svulme opp fra intet. Jeg vet at de nye sosiale reglene forhindrer meg i og skjelle ut dritten, men akkurat nå synes jeg at det er på sin plass, jeg åpner munnen tidsnok til og oppdaget at moren kommer ut av bilen omtrent åtte meter lenger ned i gaten. Hun ser på meg og rister oppgitt på hodet.
                "Husker du ikke hva Onkel Knut lærte deg i Zimbabwe?" sier så pedagogisk at jeg begynner og lure på hva som har gjort meg mest kvalm, angsten eller henne.
                "Jo... unnskyld" sier gutten.
                "Vent litt har dere vært i afrika?"
                "Ja vi besøkte min bror, som jobber frivillig for å hindre Ebola smitte."

               
                Nå kan det være det samme med sosiale kodekser og høflighetsfraser.
                "Og så sprer den lille jækelungen dritten på meg!?"glefser jeg sint til dem begge, ungen begynner ikke uventet å grine.
                Moren ser på meg med et oppgitt blikk.
                "Ebola smitter ikke igjennom luft, min sønn kan nyse på deg her fra til Påsken og du vil ikke bli smittet av Ebola."
                "Er du lege! Vet du dette med 100% sikkerhet?!"
                "Nei jeg er ikke lege!"
                "Jeg skal saksøke dere!"
                "Vær så god saksøk en fem år gammel gutt du.. han har sikkert noe bamsemums du kan få."
                Jeg ser lenge på moren, som har brutt blikkontakt med meg og løfter opp gutten sin.
                "Kom så, nå går vi fra den teite mannen"
                "Kom så, nå går jeg fra den teite damen og drittungen" knurrer jeg irritert og går til bilen.

                Jeg ringer legekontoret umiddelbart etter at jeg har satt meg inni bilen, mens jeg venter på at noen skal svare kobler jeg til handsfreen og søker opp Ebola på Google, det viser seg at damen hadde rett, får at smitten skulle hatt noen effekt på meg så måtte ungen har spydd eller blødd på meg. Noe jeg har bekreftet ovenfor meg selv ikke har skjedd, var ikke noe blod og spore i snørret til ungen. Jeg bryter forbindelsen og kjører til jobb.  


#legetime #lege #sykdommer #ebola #germofobi #google #frykt #rasisme #avhengighet #røyk #alkohol #narkotika #hjertebank #kaldsvette #Zimbawbwe #kvalm #parastitter #bakterier #legekontor #Pillenarkoman #antibac #venterommet #smitte #smittevern

Escape Room

                Han våknet inne i et mørkt rom, det var en mekanisk stemme som vekket han, med jevne mellomrom var det stillhet før stemmen gjentok seg selv, eller sa en annen beskjed.
                "... Bravo Oscar du har gått ned 2 Kilo, vet du at Ekko lyder best i November..."
                Det ble stille, han kunne høre en susing på lydopptaket før den mekaniske stemmen fortsatte:
                "Lima er hovedstaden i India, November kommer etter Delta og Alpha"
                Hodet verket og han husket ikke hva som hadde skjedd eller hvordan hadde han havnet her. I det han reiste seg ble han blendet av et smertefullt hvitt lys, han holdt seg umiddelbart for øynene, nå var stemmen helt stille og istedenfor hørte han rytmisk piping. Hvert eneste pip skar i ørene hans.
                "Hva i helvete er det som foregår" stønnet han oppgitt.
                Men det kom ikke noe svar. Han begynte å se seg rundt i rommet, han var fortsatt blendet. Da han begynte og se konturene i rommet så han seg rundt, Det var et lite rom, arealet kunne han ikke fastslå, mørket hindret han der. Han fikk øye på en dør og gikk bort til den. Han prøvde og åpne den, den rikket seg ikke, døren var låst. Det var først nå han så en film på som gikk om og om igjen på veggen, den viste to maskerte personer som bar han inni rommet, før et bilde viste at filmen brant opp, og et nytt filmklipp kom etter et sekund med hvit skjerm, dette klippet var rytmisk og manglet sikkert flere bilder, for det så ut som de maskerte personene hoppet rundt i rommet.
                "Hva fa-.."
                Filmen stoppet og den mekaniske stemmen begynte og snakke i gjen, denne gangen var det et helt nytt lydopptak i forhold til det første han hadde hørt.
                "Hotellet India er fiktivt, November danser Tango, Lima er hovedstaden i India Golf er Golf Ekko kan høres av Romeo i India[...]"


                                                                                                              Bilde:Pexles

                Han fikk med ett en magefølelse, etter og ha gått forsiktig i mørket fant han et bord og i lyset fra filmen så han at det var penn og en åpen skrivebok på det. Han tok det frem og noterte alle bokstavene i det fonetiske alfabetet. Setningene han hadde hørt hadde en beskjed:
                "H-I-N-T... L-I-G-G-E-R... - I- B-O-K-E-N... L-I-N-D-A. Hint ligger i boken, Linda"
                 Han lukket øynene til han så lyset fra filmen fylle rommet, han åpnet øynene og nå kunne han se en bokhylle bakerst i rommet. Han gikk rundt skrivebordet bort til hyllen og så på ryggen til alle bøkene. Det var ingen bøker skrevet av Linda. Ytterst merkverdig. Han så tilbake på skriveboken, han lukket den, og leste hva som stod på frontsiden da filmen kom på nytt. Denne notatboken tilhører Linda. Han begynte å bla igjennom skriveboken, han stanset da han så at det manglet en side.
                "Løsningen på de pipene" mumlet han for seg selv, og innså at det kunne være morse.
                "En ting om gangen." sa han og fortsatte å bla i boken.
                Han fant tre boktitler og masse tall. Enda en kode. Han så opp på hyllen mange bøker men det var tre titler i skrevet i notatboken:

                Ni og en halv uke av Elizabeth Mc Neill, Den digitale festning av Dan Brown og Menn som hater kvinner av Stieg Larsson. Han tok dem ned alle sammen og la dem på skrivebordet. Han så ned på siden med alle titlene og kodene, det var listet bra opp og skrevet slik:

Ni og en Halv Uke:
77-20-2, 12-14-8, 115-24-9, 22-20-2

Den Digital festning:
44-29-4 ,353-30-1

Menn som hater kvinner:
241-37-6

                Han studerte koden en stund, hva ville de som hadde skrevet denne koden frem til? Han hadde en teori, men den var for lett, de som holdt han her ønsket ikke at han skulle rømme. På en annen side hadde det jo vært lett hittil, han fant fram den øverste boken på listen, og bladde igjennom, til han fant side 77. han telte fra første ordet på siden og nedover langs alle de første ordene i setningene til han kom til setning nummer 20. andre ord. Sier, Det var så lett altså, han bladde tilbake til side 12. setning 14, 8. ord: din.
                "Sier din" han tenkte over de to ordene, hva ville neste ord bli?
                På nytt bladde han igjennom boken og kom fram til side 115. 24. setning, niende ord. I
                "Sier din i..." Dette henger ikke på greip! Tenkte han rasende, men stoppet ikke, side 22. setning 20, andre ord. Ligger. Små irritert la han fra seg Ni og en halv uke o g gikk løs på Den digitale festning, samme prosedyre som den første boken, side, setning ord, side setning ord. Han fant to ord nå. Per og Jeg. Han lukket boken og gikk inni den siste boken.
                Bare et ord igjen så er jeg ferdig- tenkte han lettet. Det gikk fort og nå satt han med det siste orde kommodeskuffen
.
                "Sier din i ligger per jeg kommodeskuffen." Det var en helt tullete setning. Hadde han gjort noe feil? Filmen som hadde gått i bakgrunnen endret seg plutselig, rommet var druknet i rødt lys og en digitalklokken telte ned 04:59:60. Tiden renner ut!-tenkte han og kjente at han ble tørr i munnen.
                Hold hodet kaldt, HOLD HODET KALDT FOR HELVETE!


                                                                                                              Bilde:Pixabay

                Han klarte ikke å se en skikkelig setning, vent litt! han slo opp i Den digitale festning, og fant fram til det første av de to ordene. Det var to linjeskift nederst på siden han ikke hadde telt med når han talte første gangen. Han tok dem med. Nøkkelen. Der var det, nå hadde han rett ord:
                "Sier din i ligger nøkkelen jeg kommodeskuffen." Han så ned på setningen, nå kunne han skimte en mer logisk setning bak kaoset.
                Han gløttet opp, klokken på veggen viste: 02:01:03.
                "Jeg har ikke brukt 3 minutter på dette? eller har jeg?"

                Drit i det!
                "Jeg sier. Nøkkelen ligger i kommodeskuffen!" ropte han i et gledeshyl og begynte å røske i skuffene på skrivebordet, en av dem gikk opp og ganske riktig, det lå en nøkkel der. Han gikk bort til døren, tok nøkkelen inni hullet, vridde om, den åpnet seg! Han stanset i døråpningen, pipingen begynte på nytt, han prøvde og følge med. Men klarte det ikke.
                Han snudde seg akkurat tidsnok til og se at klokken på veggen gikk amok. Han dro opp døren og smalt den bak seg. Og løp, han var kommet inni en lang korridor, han stod bare tre meter da døren smalt opp igjen og et inferno spiste opp rommet han nettopp hadde vært i.
                "En bombe!?" utbrøt han. Flaks!
                Han gikk videre nedover korridoren, og fant en dør helt i enden. EXIT. Frihet!
                "Ikke så fort!" Det var en stemme som lød i korridoren, han snudde seg rundt og så en skjerm som hang høyt oppe på veggen. En hvit skjerm med prikker og streker tegnet seg på skjermen:

                -.--/ ---/ ..-/ .- /.-./ ./ -.././.-/-../

                Mistanken om at pipingen var en serie morsekode kom til han, med bitterhet innså han at han kanskje ikke skulle vært sneket seg unna klassen med morse da han holdt på å bli marinejeger. Skjermen endret seg og en person med Guy Fawkes maske kom til syne.
                "Jeg ser du overlevde det første rommet. Jeg vil advare deg mot å gå igjennom den døren, da vil du aldri se dagens lys igjen."

                Bildet endret seg igjen og han så de samme strekene og prikkene dukke opp igjen. Han gikk bort til døren og røsket den opp akkurat i det han kunne sverge på at stemmen sa noe om at utgangen var den andre veien, men før han rakk og snu seg hadde en stor metall vegg rast ned fra taket bak han og hindret all mulighet for å gå tilbake.

                Han åpnet døren og stirret opp i taket på det nye rommet, taket var på vei ned. Han så ned det var langt ned, han visste ikke hva som ventet der nede. Taket var bare noen meter over hodet hans nå, det knirket i taket bak han også, også dette begynte å gå nedover. Det var bare to muligheter nå, bli og definitivt dø, eller hoppe og, kanskje, dø. Han hoppet.


Mens dere venter på neste del i denne historien, Hva var det vår venn gikk glipp av i morsekodene?
Neste del kommer snart.


#morse #koder #Escaperoom #GuyFawkes #krim #thriller #spenning #novelle #fanget #rømme #flukt #gåter #fonetisk #Alpha #Hotel #India #Lima #November #Echo #frykt #stress #bombe #DanBrown #StiegLarsson #ElizabethMcNeil #marinejeger #hint #gåte #kode #Morsekode 

Hva er egentlig virkelighet

            Hva er egentlig virkelighet? Hva er det egentlig som beviser at noe skjer? Tenk over det spørsmålet. La tyngden av spørsmålet sige helt inn. Hva er det som beviser at du i dette øyeblikket spiser en grillet kylling og ris? Er det smaken av kyllingen? Er det konsistensen av risen? Hva er det som beviser at du om kvelden legger deg i en myk seng med din ektefelle inntil deg? Er det varmen fra dynen og den behagelige støtten fra en dunpute? Eller er den kjærlige og omsorgsfulle berøringen fra din ektefelle?

            Du kjenner kanskje nå en iskald følelse gå nedover ryggen din, eller kanskje ikke, kanskje alle disse spørsmålene svares med et konsist JA og så fortsetter du din tilværelse.
            - Hva er egentlig virkelighet?

            Det er spørsmålet jeg har stilt meg mange ganger. Noen sier at smerte er en indikasjon på at livet du lever er ekte. At hvis du kniper deg selv så vil du vite at det du ser er virkelig. Men hva skjer når hjernen din er din største fiende? Når hjernen spør seg selv, er denne smerten ekte? Det er vel slike spørsmål som river alt av tilstedeværelse under beina dine.

            En indre debatt så intens at politikkere kan lære en ting eller to. Det er slik jeg ville beskrevet denne uroen. Eller kanskje til og med en desperat jakt etter spor for virkeligheten. En fortvilet jakt der jeg bruker musikk eller filmer som virkelighetens sporhunder. Jeg kan ikke skrive en så bra sang! Eller kan jeg? Denne filmen er så velprodusert, logisk fra start til slutt, men like fullt, jeg kan ikke huske å ha skrevet noe manus eller filmet filmen. Jeg er jo ikke med i filmen en gang! Sannheten er at jeg har en eksistensiell krise, og jeg stiller spørsmål med alt. En usunn skepsis på grensen til galskap, men like fullt er jeg ute av stand til å trykke på stoppknappen.


                                                                                                            Bilde:Pixabay

            Jeg står på kjøkkenet og lager frokost, fyller opp en kasserolle med vann. Jeg kjenner at tyngden av kasserollen endres. Jeg hører bruset fra vannet i springen. Jeg skrur av vannet, skrur på kokeplaten og setter kasserollen på den. Finner fram egg, hører ploppene når jeg slipper dem oppi vannet. Men likevel, denne iskalde usikkerheten. Er noe av dette virkelig? Jeg skyver vekk tanken, finner fram mobilen og starter nedtelling på 10 minutter før jeg går inni stuen og setter meg ned i sofaen.

            Nervøsiteten stiger i meg, tankene hopper fra sted til sted og en strøm av såkalte bevis strømmer inn i bevisstheten. Jeg sliter med å motargumentere meg selv. Det er en ting jeg vet om dette, jeg kan ikke be andre bekrefte noe for meg, det vil mate usikkerheten jeg føler, jeg må kjempe kampen alene og overbevise meg selv om at jeg er i livet og at alt som skjer rundt meg er ekte. Det er JEG og bare jeg som kan gjøre vinne denne kampen. Eller kanskje jeg skal søke hjelp hos en psykolog? Nei, En psykolog vil bare fortelle meg det samme, dette er en egodyston tanke, en uønsket tanke som skiller seg ut fra min personlighet og min virkelighet. Jeg må ta kontroll! jeg setter på musikk. Det hjelper ikke. Vanviddet kribler inni meg, det føles som at jeg har insekter inni meg som vil ut! Jeg river meg i håret, banker meg selv i hodet med en knyttet neve og roper inni meg at nå må alt stoppe. Hold kjeft roper jeg til tvilen, la meg være i fred hvisker jeg svakt for meg selv i fortvilelse.

            Jeg er for redd til å gå til min samboer og si noe. Hvordan vil hun reagere? Jeg kan ikke si noe til min far, han er religiøs og vil vel anbefale en runde med eksorsisme. Min mor er en New Age kvinne med en fanatisk trang til og glemme at verden har negative sider også. Jeg vet ikke hvem jeg skal gå til. Noen må jeg gå til. Krangelen er i gang, jeg mister kontroll nå. Jeg må gjenvinne kontrollen. Jeg sitter med mobilen og ser på kontaktene. Jeg åpner en melding skriver
            "Jeg trenger litt solskinn" fingeren min svever faretruende over send knappen. Jeg skal akkurat til å trykke når alarmen ringer. Jeg sletter meldingen og går for å hente frokosten. Uroen er inni meg, jeg vet at et tilbakefall venter. Et trekk, bare et siste trekk.. det ringer på; en NAV arbeider sier noe til meg, jeg svarer ikke. Jeg bare tenker:
            - Hva er egentlig virkelighet?


#surrealistisk #novelle #NewAge #mental #virkelighet #narkotika #NAV #psykolog #frykt #kjæreste #kjærlighet #mat #eksorsisme #uro #angst #vanvidd #Eksistensiell #egodyston #manus #film #musikk #kylling #mentalhelse #psykisk #usikkerhet #psykose psykotisk #tilbakefall #hasj 

DaTo Moro: Sykkel VM og Bergens vær

Velkommen tilbake!

Før sommeren lovde jeg alene at vi skulle være tilbake igjen i august, nå ser jeg at september er straks ferdig. Så uten og utsette det noe mer, her er neste episode av Dato Moro.

 

Mitt skråblikk på: Skrivesperre

Velkommen tilbake

Da er vi straks kommet til oktober, om to måneder er julefeiringen godt i gang og jeg kommer sannsynligvis til å gå på veggene av galskap grunnet lukten av pinnekjøtt over alt. Men den tid den "sorg".  I dagens innlegg tenkte jeg og skrive nok et innlegg hvor jeg deler mine tanker om et tema. I skrivende stund vet jeg ikke hvilket tema dette blir, men jeg akter å skrive meg igjennom den skrivesperren.

Der har vi det, vi skal snakke litt om skrivesperre i dette innlegget. Det er et mareritt for de forfatterspirene, forfatterne eller skribentene som opplever dette. Jeg har selv gitt noen beskrivelser som jeg sitter inne med når jeg merker at streken i skriveprogrammet blinker utålmodig på fortsettelsen. Disse beskrivelsene kan du blant annet lese HER.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Hva er skrivesperre?

Det er nok det dummeste spørsmålet noen gang stilt, men noen ganger må man våge å stille de dumme spørsmålene for å få de rette svarene. En skrivesperre er når man ikke klarer å skrive noe mer på sine prosjekter. Enten der er en stil eller en reportasje man skriver så virker det rett og slett som at alt bare blir helt tullete å skrive. Og det også her nøkkelen til å løse problemet ligger.

En skrivesperre bygger ofte på frykten av at det man skriver ikke er bra nok. Dette er en høyst reell frykt og ha, når man jobber med skriving som yrke eller den slags skyld for gode karakterer er det lett og bli veldig følsom når det kommer til tilbakemeldinger, iallfall hvis skriving er din lidenskap. Ja skriver dette av erfaring. Jeg vil våge å påstå at jo større fokus en har på kvaliteten av skrivingen kreasjonsfasen, jo vanskeligere blir det å komme over skrivesperren.

Så da er vel problemet løst nå da? Ikke vær redd for å skrive noe dumt og skriv i vei!


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Det ville jo selvsagt vært fantastisk om det var tilfellet, men det er jo ikke sant. For hva skjer når skrivesperren inntrer i rekreasjonsfasen? At man skriver ting i første utkastet som ville fått en analfabet til å rynke på nesen er nærmest forventet av en skribent. Det skal ikke være perfekt nå, det skal stinke som hestemøkk. Men når du kommer til rekreasjonsfasen, redigeringen så skal man luke vekk alt hestemøkk. Det er jo på dette punktet man skal gå over til en klinisk ren stall.

Ok! Jeg skal innrømme at den forrige metaforen var dårlig, men hva så? Du skjønner vel poenget. Og ha en skrivesperre på dette stadiet er mye verre, for nå er jo formålet og heve kvaliteten på teksten. Hva kan vi nå gjøre for å komme over kneiken? Jeg personlig si at beste er og tenke som så:

Det er ikke farlig om jeg feiler, faktisk er det utmerket om jeg feiler! For det åpner for nye muligheter for lærdom.

Vel den tankerekken fungerer hvis du skal levere inn en stil på ungdomskolen, men hva med de tusener i hus og hytte som drømmer om og få en novelle antatt. Det er ikke alltid at magasiner kan ta seg tiden til og gi et utfyllende svar om hvorfor du feilet akkurat denne gangen. Faktisk er det ofte snakk om korte informerende svar om at, nei det ble ikke denne gangen heller.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Men så kommer vi til et punkt der er enten eller, enten så skriver du eller så gir du opp dette prosjektet. Her er det en ting jeg kan si til deg og det er at det er ingen skam i og legge opp et prosjekt, det er helt akseptabelt. Men jeg kan gi deg en garanti, hvis dette er noe du gjør med alle prosjektene dine fordi du er redd for at du får avslag, så må jeg beklage og si til deg at du kommer aldri til og bli forfatter, journalist eller ferdig med den stilen. En måte og garantere 100% nederlag er og gi seg så snart motgang melder seg, skrivesperren er høyst reell, det skal verken jeg eller noen andre ta fra deg. Men av og til må du avgjøre om den virkelig er en slik standhaftighet som du frykter eller om du med letthet kan klatre over den. Skriv, for pokker! Skriv!

Perfeksjonistfellen.

Vi har alle hatt den tanken, den feilslåtte logikken at det finnes folk der ute som bare drikker varm melk til de sovner og våkner med et mesterverk i hånden. Det er en innbilling som de aller fleste har hatt, at man blir en stjerne over natten, det er IKKE tilfelle. Alle som har blitt millionærer på egenhånd har jobbet hardt og de har jobbet lenge. Det er med 99,9 % sikkerhet at jeg kan fortelle deg at de aller fleste har feilet gang på gang før de endelig fikk sitt gjennombrudd. J.K Rowling måtte sende inn manuset til Harry Potter et titalls ganger før hun endelig fikk ja. Sylvester Stallone måtte prute for å være med i den første filmen av Rocky Ballboa. (som han SKREV MANUSET TIL! )

Vi som er på forbruker siden ser ikke alt arbeidet, alle timene med trening og feiling som ligger bak de som har oppnådd suksess på sine respektive områder. Det verste er at i den epoken hvor vi har mest tilgang til all verdens informasjon er vi også ofre for misinformasjon og filtreringer som forekommer på sosiale medier. Nå mer enn noen gang tror den yngste garden at det bare er og legge ut en film på Youtube, et bilde på Instagram eller et innlegg på bloggen og så kommer pengene veltende inn. Lette penger finnes ikke, ikke hvis du skal følge loven, for all del det er nok av de måter du kan tjene penger på hvor det er ofre som blir lurt eller på andre måter ødelagt av produktet eller tjenesten du selger. Men da er det også en enorm risiko for å bli tatt, og blir du tatt mister du som oftest alt også du tjente så raskt. Moral: Jobb for pengene dine, da smaker suksessen bedre.


#skrivesperre #minetanker #Youtube #SylvesterStallone #JKRowling #skråblikk #tanker #meninger #hvordan #håndtere #HvordanHåndtereSkrivesperre #kreasjonsfasen #rekreasjonsfasen

Opphavet til en ide [Del 2]

Velkommen tilbake.

Det er en viss fare for at folk med hvite drakter på Sandviken sykehus (det som vi gamle dager kalte for: gale huset) kommer og henter meg etter at de eventuelt snubler inn på dette innlegget. Eller kanskje ikke, i og med at jeg vet hva som er fantasi og hva som er virkelighet. I dagens innlegg tenkte jeg at jeg skulle skrive om opphavet til en ide for andre gang. Ideen jeg skal skrive om denne gangen har dere lest resultatet til. Hvis ikke:

LES RESULTATET HER


                                                                                                              Bilde:Pixabay

En gåtur.

Opphavet til denne ideen startet en dag jeg var ute og gikk, jeg hadde musikk på ørene og hodet spant. Som så mange ganger før i mitt liv fikk jeg for mitt indre øye noen ganske detaljrike voldsfantasier, jeg vet ikke hvorfor jeg får dette, kanskje det er har noe med at jeg har ni-stirret på krimserier siden jeg fylte 13 og spilt voldsspill omtrent like lenge, Neh? vi sier at det er en paradoksal utvikling som følge av heftig barnetro som knuses i møtet med en kynisk verden. Kan ikke innrømme at voldspill er roten til noe vondt i verden, da har jeg jo gitt opp barndommen og blitt, tørr jeg si det, voksen!

Uansett. Det var en voldsfantasi som satt i sving hjernen og mens jeg tenkte på dette oppdaget bevisstheten hvor energien bar hen, og skulle vel akkurat til og slette tankerekken da en ide ble født, historien jeg snakker om er Hevnporno. Jeg var ute og gikk og så for meg at jeg var morderens sko. Det var dette med Kaustisk Soda som fikk meg til å tenke, og etter hvert kom også spørsmålet: Hva ville skjedd om en video som viste en brutal henrettelse ble delt på Facebook. Da var ideen født, og skriving gjenstod.


                                                                                                              Bilde:Pixabay

Et spørsmål.

Etter at jeg var ferdig med å skrive Hevnporno novellene gikk det en stund før jeg begynte og stille meg spørsmål om morderen, hvordan fikk han tak i sine ofre? Jeg med en viss interesse for internett chatt har selvfølgelig hørt historier om Catfishing. Dette er historier hvor folk utgir seg for å være noen av det motsatte kjønn (som oftest) for å få folk til gi penger, eller annen oppmerksomhet. Jeg endret motivasjonen til svindleren og noen sider senere så var jeg ferdig med en novelle.

Dette er to nye eksempler på at ideer kan komme fra intet eller som følge av andre ideer.


#opphavet #ide #Hevnporno #catfishing #novelle #krimnovelle #facebook #gåtur #sandviken #galehus #morder #krim

Farlige Forhandlinger del 2

For cirka tre uker siden startet jeg en trilliogi med noveller om en Bergensk privatdektektiv med navn Ronny. Jeg har faktisk ikke tenkt på etternavn til denne krimhelten, kanskje dere har en ide om hva det kan være? I dag tenkte jeg uansett for at dere skulle få neste del av denne historien. Vil anbefale dere å lese del 1 for å få litt mer innsikt i hva som har skjedd før denne del av historien begynner. 

LES DEL 1 HER


Farlige Forhandlinger Del 2               


                Jeg satt på en av de avlange steinklossene som lå på den åpne brosteinsplassen ved Kari Traa sin forretning på Voss og åpnet skuldervesken min. I den fant jeg fram et tettpakket plasttrau med to påsmurte rundstykker og en flaske Cola.  Jeg rev av plastfolien og tok ut et av stykkene og begynte på spise på lunsjen mens jeg spiste så jeg meg rundt. På andre siden av plassen stod en stor oransje trebygning med inskripsjoner på veggen som gav gjestene valget mellom god mat i etasjen på bakkeplan, eller alkohol i kjelleren. Mens jeg spiste så jeg at en mann ikledd svarte klær kom ut med et serveringsbrett. Det var labert med folk i gatene og enda mindre trafikk rundt meg, jeg kunne våge å anta at det var grunnet været. Solen hadde søkt dekning bak noen hvite skyer og gjemte seg bort fra noen tunge gråskyer som truet om nok en regnværsdag på Vestlandet.

                Rett vedsiden av meg stod det en gammel hvit Mercedes Benz varebil, det var en mann fra et av middelhavslandene, som stod og solgte klær. Billige imitasjoner av t-skjorter med diverse trykk på fronten. Klær jeg ville påstå knapt nok tålte en vask før trykket mann betalte inntil 200 kroner for ble borte. Jeg skal ikke si at jeg dømte mannen, det var sikkert en god måte og tjene til livets opphold, og selv kunne jeg ikke skryte. Jeg tjente penger på og grave frem hemmeligheter som folk flest gravde dypt under skapene sine. Da jeg hadde spist opp maten gikk jeg nedover mot Vossvangen, jeg var der for ens ærend, overlevering av en USB-brikke med innhold som min klient ville sette meget stor pris på, 10.000 kroner for å være presis, dette da dog bare for overleveringen, klienten skulle betale for timene jeg hadde brukt på og skaffe innholdet og ikke minst, for hotelloppholdet jeg hadde hatt på Fleischer hotell.


Bilde:Pixabay

                Jeg flyttet blikket opp fra Vossvangen og inn mot Park Hotell, der kunne jeg se oppdraget godt i gang med elskerinnen sin igjen.  På høylys dag så jeg hvordan han presset henne opp mot et av de store vinduene på hotellrommet og støtet inni henne. Det var mest derfor at jeg hadde klart å ta så mange bilder, oppdragets fetisj hadde gjort jobben min ti ganger lettere. De var akkurat ferdig da en svart Opel med registreringsnummer SV 90456 svingte inn på plassen bak meg og fløytet, jeg gikk bort til bilen som avtalt og satt meg inn i baksetet. Det var en kvinne i sorte klær som satt i førersetet, hun hadde solbrillene foran øynene og vinrød leppestift.
                "Har du bildene?"
                "Ja det har jeg."
                "Fint." sa hun og holdt oppe hånden som i at jeg skulle gi henne konvolutten. Jeg overrakte den.
                "Du får pengene senere i kveld."
                "Du har ikke med deg?"
                "35.000 kroner i kontanter, min gode mann, slike beløp overføres elektronisk."
                "Det vil jeg anbefale sterkt i mot med tanke på anonymitet"
                "Anonymitet" snøftet hun irritert og fortsatte før jeg fikk sagt noe mer:
                "Du skal vitne i skilsmissen du, så anonymitet trenger du ikke å bekymre deg for."
                "Det var ikke en del av vår opprinnelige avtale."
                "Du må gjerne gå til politiet og informere dem om avtalebruddet, jeg vil benekte all omgang med deg og samtidig anmelde deg for innbrudd."
                Jeg stirret vantro opp i speilet, jeg hadde ikke gjennomført noe innbrudd, hun hadde låst opp døren og sluppet Miguel inn.
                "Det blir vel vanskelig og bevise" sa jeg for å sette henne på plass.
                "Du, ikke tro for et sekund at jeg ikke kan taktikk ungemann, det er nok av dem som har prøvd det og alle som en har de fått angre. Du blir ikke et unntak."
                "Greit, du får en faktura på eposten senere. "
                "Flott!"


Bilde:Pixabay

                Jeg gikk ut av bilen og noterte meg registreringsnummeret på bilen. SP 103456. Merkelig jeg kunne banne på at det var noe annet. Jeg forlot suspekte kvinnen, som jeg nå visste het Janne I. Dahl, og hennes mann Torgrim Dahl hadde i flere år hatt et perfekt ekteskap, inntil hun for noen uker siden hadde funnet et fremmet plagg av typen dameundertøy i skittentøyskurven. Alarmbjeller hadde begynt og ringe og hun hadde funnet meg, ansatt meg til og finne mest mulig dritt på hennes snart forhenværende ektemann og hans elskerinne. Bilder hadde jeg tatt, jeg hadde bilder av dem på hotellrommet, på restauranter og over alt, bildene røpte alt, dette ekteskapet gikk mot slutten, han hadde funnet en ny flamme.   

                Jeg kjørte til Bergen, hodet verket, jeg var trøtt og sliten etter alt som hadde skjedd de siste dagene. Jeg stanset ført i Indre Arna, svingte inn på en Esso stasjon der og kjøpte meg noe veimat. Jeg spiste maten og leste nettavisen før jeg kjørte hjem og la meg ned på sofaen. Jeg var i ferd med å sove da jeg kom til betenkninger en av overskriftene hang over meg: Torgrim Bico trekker seg ut av avtalen med Neko Sys.

                Det banket på døren, jeg kunne ikke forstå hvorfor når klokken var halv tolv på kvelden. Jeg reiste meg opp og gikk igjennom den spartanske leiligheten min til døren og åpnet opp. Det stod to politifolk der.
                "Hva skyldes dette?" spurte jeg forsiktig.
                "Du må bli ned på stasjonen." sa den ene politimannen som var blond.
                "Hva har jeg gjort nå?"
                "Det tar vi på stasjonen."
                "Blir ikke dette en ulovlig pågripelse da?"
                "Jeg bryr meg ikke. Jeg har andre lektyrer på dassen når jeg driter" sa den andre politimannen som frem til nå hadde vært taus.
                Jeg gav opp, og slo følge ned til Bergen politikammer. Politibilen svingte inn bak stasjonen og de førte meg innover, da vi kom til et avhørsrommene hørte jeg en stemme, det var en kjent stemme og jeg snudde meg mot den. Det var Torgrim Dahl.
                "Er det han?!"
                "Ja det er det, men vi har tatt han nå." sa Erik Hansen, Politioverbetjent.
                "Flott! Få vekk den drapsmannen, før jeg?"
                "App app, ikke si noe som du kommer til og angre på, vi tar det her fra. Ludvigsen før ut Torgrim er du snill. " En kvisete unggutt tok den sinte mannen med seg.

               


Bilde:Pixabay

 

                Denne informasjonen var helt ny for meg. Jeg hadde da vitterlig ikke drept noen, jeg kunne iallfall ikke huske at jeg hadde drept noe annet enn kanskje en gris på et tun ett eller annet sted, som følge av å være en kunde på en bensinstasjon, vel og merke, ellers hadde jeg jo sett en ny episode av CSI. Jeg satt meg ned da Erik kom inn og satt seg på motsatt side av bordet.
                "Hei Ronny" innledet han samtalen våres med og så på meg med et beiskt smil.
                "Hei Erik" svarte jeg og avventet hva som skulle skje videre.
                "Jeg skal gå rett på sak, hvor har du vært de siste dagene?"
                "Voss i forbindelse med et oppdrag."
                "Ja-ha. Betenkelig, når reiste du der ifra?"
                "Klokken 15:00, hva gjelder alt dette?"
                "Janne Isabell Dahl er død, hun ble drept i bilen til Torgrim før de skulle hjem."
                "Så hun oppsøkte ham med beviser om utroskapet altså?"
                "Utroskap?"
                "Ja, Han har jo holdt på med en ungblondine på Park hotell de siste 5 dagene, hver dag i vinduskarmen til underholdning for store og små, mennesker som dyr."
                "vent litt her... du.. tror.." Erik fant fram bildene fra åstedet og slengte dem foran meg.
                "Tror du at dette er Janne?" Jeg så ned på bildene.
Jeg kjente igjen kvinnen med en gang, jeg hadde møtt henne på Voss tidligere i dag. Det var bare en ting, dette var ikke min oppdragsgiver, det var blondina som flere ganger var blitt presset mot vinduet.

 

Stormen

          Jeg skal dø. Hvordan kan jeg vite dette? Vel, omgivelsene mine er ikke særlig lovende akkurat. Jeg sitter lenket til en metallstol i et rom som er så råttent at selv zombier ville spydd av vemmelse. Den eneste potensielle lyskilden i rommet er et lite rektangulært vindu som henger høyt på veggen. Men nå er det natt og overskyet og jeg sitter i et stummende mørke. Den tunge døren slepes opp og jeg hører lyden av en metallgjenstand som blir dratt over det mugne betonggulvet. Noen ting burde en simpel tyv holde seg langt unna.

              Jeg våkner brått, ikke på grunn av en vond drøm eller en alarm, nei det er en grein som banker panisk på vinduet mitt. Stormen utenfor hotellet er litt for røff for moder jord selv. Jeg vinker bare oppgitt til greinen, går ut av sengen og bort til minibaren, åpner den og ser rett på en gul Maarud Saltchips pose og smiler. Utrolig hva man får til med litt kreativitet. Jeg lukker igjen kjøleskapet og slår på tv-en. En nyhetsoppleser ser rett inni kameraet og sier:

          "I går ble Det Nasjonale Museet utsatt for et innbrudd!'"
          Her skifter bildet over til et kornete opptak fra et overvåkningskamera, skurken i bildet stanser opp rett ved kameraet og vinker til det. Jeg flirer for meg selv og lar Tv-en står på mens jeg går inn på badet og dusjer. Etter dusjen ser jeg meg selv i speilet, jeg har et fint og full grodd fire dagers skjegg, påfallende likt mannen på det falske identitetspapiret som ligger i kofferten, ypperlig tenker jeg med et smil og går i gang med og farge håret rødt. Det ville være kjedelig for meg og komme på jobb som Kiosk ansatt på flyplassen og ikke ha en hårfarge som passer helt med ID-kortet. Deretter gjør jeg noen få endringer på ansiktet, ikke mye, men nok til at jeg er ikke passer med signalementet gitt fra politiet. Jeg er akkurat ferdig når telefonen ringer, det er min nye Sjef.
            "Snakker jeg med Jonas Hilleren?" Jeg rensker halsen, og får fram den ruglete stemmen jeg har øvd på siden Jonas Hilleren ble til på Photoshop.
             "Ja, hva er det du vil?"
             "Nei, det har seg slik at stormen er for gale til at flyplassen vil holde åpent. Jeg håper du ikke er på vei."
             "Nei da" forsikrer jeg og banner inni meg.
              "Håper du kan komme i morgen i stedet?"
              "Selvfølgelig kan jeg det. Ha en fin dag videre."
              "Åh Tusen takk, det samme til deg Hilleren!" Jeg kan høre smilet hans.


                                                                                                                   Bilde:Pixabay

              Jeg forsikrer meg om at forbindelsen er brutt før jeg banner høyt og kaster telefonen på sengen. Det er bare en ting og gjøre nå, pakke tingene og komme seg ut fra byen fort. Det er bare et spørsmål om tid før politiet sporer mitt andre alias til dette hotellet og da skal dette rommet være kjemisk fri for meg takket være renholdspersonalet. Jeg fyller kofferten, tømmer minibaren og forsvinner ned branntrappen og ut. Regnet høljer ned og vinden uler verre enn en skokk livredde barnehagebarn. Jeg krysser gaten over til togstasjonen og kjøper en billett på automaten med mitt nye alias. Med billetten setter jeg meg ned på benken og venter på at neste tog skal komme.

              Jeg innser snart at dette også er en lei blindvei, en av de ansatte på stasjonen kommer nølende bort til meg og sier at et tre har veltet over toglinjen, så det blir ikke flere avganger i dag. Jeg banner surt og går ut til drosjeholdeplassen. Det står en drosje der! Jeg setter meg inn bak og forteller sjåføren hvor jeg vil. Han nikker stumt og setter bilen i bevegelse. Lettet legger jeg hodet inntil ruten. Utenfor ser det ut til at været blir verre, men det bekymrer ikke sjåføren. Jeg ser på ham en liten stund. Det er noe som ikke stemmer her.
              "Er du ikke det minste redd for været?" spør jeg. Mannen rister på hodet og svarer:
              "Når man har en gjeld på 300.000 så jobber man uansett vær og vind. Håper du ikke har tenkt å stikke av fra regningen." Han sier det med et olmt blikk rettet mot meg via speilet. Jeg rister avkreftende på hodet.
              "Nei, selvfølgelig ikke."
              "Godt!"

              Jeg blir sittende resten av turen med et blikk rettet mot sjåføren til enhver tid, han skal ikke få lov til og lure meg. Jeg vet nøyaktig hvilken vei som fører hvor. Han kan bare prøve seg. En halv time senere stanser drosjen på bussterminalen som avtalt, faen, denne diamanten gjør meg så inni granskauen paranoid. Jeg betaler for turen og går inn på terminalen. Jeg har akkurat betalt og fått billetten da jeg snur meg og ser en mann i svart dress og påfallende årvåkent blikk. Jeg puster rolig og setter meg ved et av de store vinduene og begynner og tromme lett på låret mens jeg venterpå neste avgang. Den dresskledde enser meg knapt, han har vel analysert meg og funnet ut at jeg ikke utgjør noen interesse eller trussel for ham. En 8-bits William tell melodi bryter stillheten, jeg svarer på anropet.
              "Ja?"
              "Du trodde vel at du hadde sluppet unna nå?"
              Jeg ser meg rundt, det er ingen lyd av stormen utenfor, og det er ikke en kjeft her inne som snakker i telefon, bortsett fra meg.
              "Jeg ser du leter etter meg.. gi opp forsøkene, la oss bare si at jeg sitter på trygg avstand fra deg."
              Blikket mitt gløtter opp og jeg får øye på et kamera.
              "Riktig jeg ser deg via kameraene. Nå skal vi snakke litt om reglene for kvelden videre."
              "Ikke snakk til politiet, gjør som jeg sier og ikke lek helt." Bryter jeg inn.
              "Jøss, det får en si, hvorfor kan ikke alle være som deg?"
              "Da hadde vel livet ditt vært kjedelig? ville det ikke?"
              En hjertelig latter fyller ørene mine. Før stemmen fortsetter:
              "Nå går du ut utenfor og setter deg i den svarte varebilen."

              Jeg har sett nok filmer til å vite hva som kan skje hvis jeg ikke følger reglene. Jeg reiser meg og går ut. Regnet pisker meg i ansiktet og jeg ser at det bare står en bil på parkeringsplassen, jeg går bort til den og åpner den, bilalarmen hyler og jeg hopper til siden. Ingen inne på terminalen reagerer, stormens larm overdøver spetakkelet. Jeg snur meg og ser en varebil som er parkert i motsatt ende av parkeringsplassen.
              "Det tok sin tid" sier stemmen når jeg sitter meg inni bilen.
              "Merkelignok så gikk jeg til feil bil" mumler jeg surt for meg selv, stemmen bryter inn:
               "I hanskerommet finner du en svart boks, i den ligger en sprøyte, tøm innholdet i munnen."
              Jeg ser meg rundt og ser en skikkelse nærmer seg bilen, skikkelsen blir uklar og hodet mitt faller fremover, alt blir svart.


                                                                                                                   Bilde:Pexles

              Jeg våkner, nå er jeg bastet og bundet i stolen, og jeg vet nå at jeg skal dø. Døren går opp og jeg ser ansiktet til dressmannen jeg så på bussterminalen tidligere. Han har et langt metallrør som han sleper etter seg på betonggulvet, nei det er ikke et metallrør, det er en stol. Han stanser foran meg og setter seg på stolen og lener seg fremover ryggstøtten. Posituren til dressmannen er lik en skoletrøtt elev, haken hviler på underarmen og hodet er litt på skakke og ansiktet er like apatisk. Jeg sitter i stillhet og venter på fortsettelsen, vedkommende sier ikke noe. Snart får jeg se årsaken til hvorfor dressmannen ikke snakker, som om han har lest tankene mine åpner han kjeften og jeg ser at tungen mangler. Etter at han har vist dette til meg smiler han fra øre til øre og uten å endre posituren sin. Stillheten brytes av fotskritt utenfor, det er rolige skritt, bestemte, men helt rolige. Jeg hører snart at det er høyhælte sko som nærmer seg. En kvinne kommer til syne i døren, hun stiller seg ved siden av dressmannen og ser på meg med et rart blikk, hun også med hodet på skakke. Igjen avventer jeg en fortsettelse, men ingenting skjer, ikke annet enn en repetisjon av dressmannens adferd, hun åpner kjeften og avslører at hun også ikke har en tunge. En metallisk lyd bryter igjennom alt og jeg hører stemmen fra telefonsamtalen i går.

              "Frank W. Duncan, 29 år gammel, juvel tyv og svindler. Du har nettopp stjålet en diamant til verdi av 50 millioner dollar, En diamant du gjemte i en gul saltchips pose fra Maarud. Hvorfor nevner jeg alt dette tror du?"
                Kunstpause, jeg vet psykologien bak dette, han vil at jeg skal vite at han vet alt. Det er ikke vits i å prøve å bortforklare, det er ikke noe poeng å fortelle en løgn her, denne mannen vet alt.
              "Jeg vet alt, alt som er å vite om deg." bekrefter stemmen til meg og fortsetter:
              "jeg har tatt diamanten, den er min, men jeg har et tilbud til deg."
              "En jobb?" tipper jeg lavt for meg selv og ser at de to andre blir overrasket.
              "En jobb! Du vil få 90 % av det du stjeler og et nettverks som beskytter deg mot konkurrenter og myndighetene. Du vil ikke lenger måtte jobbe alene?"
              Stemmen fortsetter å liste opp alle fordelene. Jeg skjønner nå hvor dette bærer, dressmannen reiser seg og understreker frykten min når han tar fram en saks.
              "Det eneste du trenger å gjøre er og si deg villig til å gi fra deg tungen."
              "Ikke faen!" brøler jeg og presse meg selv bakover i stolen.
              "Det er tungen eller livet."
              "ELLER INGEN AV DELENE!" Dressmannen tar tak i haken min og ser på meg med et vilt blikk. Jeg er bundet til stolen, føtter og bein, ingen mulighet til og kjempe tilbake. Dressmannen holder saksen foran øyene mine, åpner og lukker den og smiler ondt til meg.
              "Ja da jeg vet godt hvordan en saks fungerer" Jeg stirrer olmt tilbake på Dressmannen

 

              Mens alt dette skjer dukker en lav mann opp i døren foran meg. Han har en paraply som han rister, slår sammen og slår to ganger i bakken. Dressmannen lukker saksen og snur seg mot lydkilden. Jeg griper sjansen og skaller dressmannen så han faller til siden og mister saksen, men jeg ikke tak i den. Den lave mannen smiler til meg og sier:
               "Hva blir det til? Jobbe for meg eller dø?"
              Jeg spytter på dressmannen, harker og snur meg mot kvinnen, hun setter en pistol mot pannen min og jeg blir straks tørr i halsen.
              "Som du vil.." sier mannen tørt og nikker til kvinnen.
              Alt blir svart, og lyden av et skudd fyller ørene mine.

 

              Deretter lyden av en sekk som treffer bakken og jeg åpner øynene. Mannen som stod utenfor har et kulehull i pannen. Jeg sitter og måper, kvinnen ser ned på meg, smiler oppgitt, går bort til døren og snur seg mot meg. Dressmannen ligger og holder seg til hodet. Et nytt skudd, Dressmannen er ikke mer. Hun lener seg ned, plukker opp en gul Maarud chips pose og smiler. Så lader hun pistolen og sikter på meg.
              Pistolen blir avfyrt. Og alt blir svart. Denne gangen kan jeg ikke åpne øynene mer.


#krimnovelle #novelle #krim #pistol #mord #drap #tyveri #død #storm #nyheter #hotell #paranoia #drosje #tog #buss #flyplass #fly #bussterminal #togstasjon #regn #vind #falskid #danolsblogg

Hvordan bli forfatter [del 4]

Velkommen tilbake

Etter å ha skrevet tre deler om dette emne føler jeg snart at jeg ikke har mer og komme med. Hovedårsaken til dette ligger nok i at jeg faktisk ikke er en forfatter, ennå. Derfor er det mange ting jeg ikke vet noe om, som for eksempel arbeidet etter at en historie er blitt antatt av et forlag eller et tidsskrift. Men jeg har fortsatt noen kort i erme og de skal jeg snakke om i dag.

Rekreasjonsfasen.

I forrige innlegg skrev jeg om kreasjonsfasen, altså den delen av prosessen hvor du skriver førsteutkastet av ditt verk. I dette innlegget kommer jeg til å ta en nærmere blikk på del to av arbeidet, etterarbeidet, redigeringen, eller på fagtermen, Rekreasjonsfasen. Det er sikkert noen der ute som vil si seg uenig i min neste påstand, men jeg mener at den første delen av rekreasjonsfasen består i å legge fra deg manuset, og la det få hvile. Jeg skrev også i forrige innlegg hvordan jeg deler opp alle prosjektene mine i mindre deler i et Excel regneark.

I min tabell har jeg ikke lagt med hvileperioden, men jeg benytter meg av den som alle andre. Grunnen til at du skal la verket hvile er rett og slett for å skape en distanse til arbeidet. Enhver forfatter og forfatterspire vet at lidenskapen i arbeidet er intens. De aller fleste av oss vil nok kjenne det stikke litt sårt når noen kaller en nøkkelscene i historien for patetisk eller kjedelig. Det er her du finner grunnen til og la teksten samle litt støv på harddisken. Hvor lenge hvileperioden varer, varierer fra person til person, noen distanserer seg i løpet av uker, andre må la teksten ligge i måneder. Men hovedsakelig bør du la teksten hvile minst noen uker.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Etter at teksten har hvilt litt kan du returnere til manuset igjen, nå skal du frem med mikroskop (ikke bokstavelig talt) og finkjemme sidene for skrivefeil, tegnsetningsfeil ordelingsfeil og andre feil som kan oppsummeres i ordene grammatiske feil. Men du skal også lete etter plott hull, og feil i kronologien, det som i filmindustrien kalles for en "Kontinuitetsfeil". Du kan se 10 gode eksempler på slike feil HER. Du skal også se på mulighetene for skrive bedre formuleringer av de utallige setningene du har skrevet. Er det en setning du kan skrive kortere, men likevel få frem det samme budskapet?

Her er det en stor fordel og lese teksten høyt, du vil da finne takten i setningen, og som oftest vil du finne en skrivefeil eller noe som ikke helt stemmer når du leser det høyt. Enkelte deler av en historie som du anså som kjedelig eller patetisk kan kanskje virke riktig likevel når du leser teksten høyt for deg selv. Den siste delen er kanskje den som er mest skremmende for en forfatterspire, men det er til å anbefale. Nå som du er ferdig med det femte eller kanskje til og med tiende utkastet av historien, er det på tide at du overrekker manuset til noen som kan dette bedre enn deg og som tørr og være brutalt ærlig mot deg og teksten din. Du avtale med en norsk lærer eller noen andre om å lese historien og gi deg en tilbakemelding på hva som er bra og hva som kan forbedres. Deretter vil jeg si at du skal gå over omtrent like mange ganger som før du sendte den fra deg. Denne gangen vil du sikkert ha fått noen kommentarer i margen som gir en pekepinn på noe du må tenke på.

Det er viktig og huske her at du ikke må foreta ALLE endringene, det er fortsatt du som er forfatteren og det er din ide, en sjelden gang kan nettopp det alle ønsker fjernet fra manuset være akkurat den ingrediensen som skaper suksess historien din. EN SJELDEN GANG, kan dette være tilfelle så gjør noen gode vurderinger om de skal beholde eller endre noe underveis i denne delen av rekreasjonsfasen.

Endelig er du ferdig med redigeringen, du har lest historien din så mange ganger at nå kan du den på rams, du kan den baklengs, du kan si alle ordene baklengs og du vet at alle skrivefeil er kjemisk rensket fra papiret. Nå er det på tide og gjøre den siste delen av jobben, nå skal du finne ut hvor du vil få novellen på trykk og sende den inn.


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Innsending, hva må du tenke på?

I denne delen av innlegget snakker vi om det øyeblikket der du sitter med et skriv som er ferdig bearbeidet. For mange er det nesten umulig og finne dette øyeblikket, de vil gjerne forbedre historien hele tiden, med mindre at du sitter med en digital tekts (et blogginnlegg) så kan du ikke endre teksten din i evighet. På et tidspunkt må du, dessverre, innse at flere endringer vil være kontraproduktivt og ødeleggende for manuset. Gi slipp og avvent tilbakemeldingene, de er virkelig ikke så gale, når du har blitt litt vant til og få dem.

Det første du må finne ut er hvilke steder kan du sende inn dine tekster? Jeg vet av personlig erfaring at Vi Menn tar inn nye hele tiden, så de vil gjerne lese manuset ditt selv om du ikke har sendt inn til dem før. Magasinene Allers og Norsk ukeblad kjøper noveller fra faste forfattere, dette betyr at du som nykommer får ikke se nåløyet engang. Det du kan gjøre er å finne frem et blad (hvis det er et blad du skal sende inntil) og slå opp bakerst, her pleier all kontakt informasjon til redaksjonen være skrevet. Når du sitter med denne informasjonen skriver du en kort mail om hvem du er og spør hvilke krav magasinene stiller til novellene: hvor lange de skal være? Hvilket format de ønsker at dokumentet skal være i?

Dette er mye lettere enn og bare ta en sjanse og håpe på det beste, tenk hvor pinlig det er og få tilbakemelding om at de ikke kan åpne historien din engang. (Yikes!). Når du har fått svar på disse viktige punktene kan du sende inn novellen og vente, og vente, og vente. Du vil som oftest få svar ganske fort(kremt! Hvis du har sendt til riktig epost! Kremt! Snakker av erfaring her.)


                                                                                                                Bilde:Pixabay

Nå er vi kommet til endestoppet, nå er novellen sendt og du har ventet og ventet og svaret er endelig kommet. Det er en av tre ting som har skjedd nå,

  1. De har antatt(godkjent) novellen og vil trykke den
  2. De synes denne versjonen var dårlig og etterlyser en bedre variant(tilbake til skrivebordet)
  3. De sier nei, denne historien var ikke bra nok.

Første mulighet er jo lett og håndtere, da er det bare og heve armene over hode og juble av glede. Men de neste punktene er kanskje litt sketchy. Vi tar for oss punkt 2 først, når de sier at de ikke liker Denne versjonen er det fortsatt et håp for at du kan få dette på trykk. De vil kommentere hva som mangler og gi deg et lite skubb i riktig retning, les over kommentarene du har fått og foreta endringene. Når du har redigert novellen sender du den inn.

Punkt 3. Det første du trenger å vite er at de sitter og tar i mot våres tekster vet hva som egner seg på trykk eller ikke, Har de sagt nei, så har de ikke misforstått eller oversett noe. De vet nøyaktig hva som foregår og de liker ikke din tekst, (auch!) men ikke la det stanse deg, det er flere magasiner du kan prøve og sende inn til, godkjenn avslaget, og send inn til neste. Hvis du får nei fra alle kanter, tar du det med et smil, det gikk ikke denne gangen, det betyr ikke at det ikke går neste gang, spinn ruletten og sats på nytt. Før eller siden er det din tur til å skinne.

Noen vil nok komme til avsnittet og spørre seg, vent litt, vi har bare fått vite hva som skjer når vi sender inntil et magasin, hva med forlag? Hva krever de? Hvordan får man kontakt med dem? hvordan skal jeg sende inntil dem? Og mitt svar er ganske enkelt, Jeg vet ikke. Her er det jeg kan fortelle: Du kan gå på deres hjemmeside, HER eller HER er to eksempler, leser hva de ønsker og sender inn etter deres krav. Hva som skjer etter dette er nok temmelig likt det som skjer med Tidsskriftene, Dette likte de eller dette må du endre, eller nei. Og det er egentlig det jeg kan si om mine erfaringer, jeg har hørt noe her og der fra andre forfattere, men igjen, de er lenger i prosessen enn meg og jeg vil ikke si noe om noe jeg ikke har erfart og har en mening om.

Nå som jeg går mot slutten av dette innlegget sitter jeg i dype tankefolder og har bestemt meg for at dette blir det siste innlegget i denne føljetongen, for enn så lenge. Jeg tenker at jeg legger dette litt på hylla frem til jeg har mer erfaringer knyttet til dette og vet mer om hva det vil si å være en forfatter og veien videre til forfatterskapet.

På den andre siden vil jeg påpeke at jeg har begynt en ny føljetong som jeg kaller En forfatters ressurser. Du kan lese mer om den i linken i begynnelsen av dette avsnittet og hvis du alt har lest den ferdig så kan du glede deg til neste del som kommer 11.10.17.

Følelser: En novelle konkurranse!

Velkommen tilbake!

Et kamera rettes mot deg, du sitter i en sofa og to menn, elsket av hele Norge, spør deg om hvordan du kom på ideen om og skrive den fantastiske boken som nettopp har nådd topp ti mest solgte bøker.

Men så blir alt mørkt, talkshow og berømmelse blir borte og igjen sitter du, med en utålmodig blikkende strek i et skriveprogram og en skrivesperre som er ubarmhjertig. Jeg har lyst og hjelpe deg med det, jeg har nemlig skrevet en liten begynnelse som kanskje kan fenge dine lesere, kanskje til og med deg.


                                                                                                             Bilde: Pixabay

Dette er måten jeg introduserer denne bloggens første konkurranse, en skrivekonkurranse og reglene er meget enkle, ta en titt nedenfor. Vedrørende første regel, jeg har endret kommentarinnstillingene for å forhindre kopieringskatter i og stjele fra andre.

Regler:

  1. Bidrag sendes inn via kommentarfeltet.*
  2. Historien skal ikke være lenger enn 2500 ord av dine egne pluss innledningen jeg har gitt deg.
    1. Innledningen kan du endre sånn som du vil. Fjern den gjerne, det er meningen at den skal vekke skrivekløen. 
    2. Tittel bestemmer du selv. 
  3. Fristen for innlevering er på:

Onsdag 01.11.17 klokken 15:00

Vinneren kåres 20.11.17 Premien er at jeg publiserer din novelle og en link til din blogg her, så får du to ekstra lesere, kanskje tre ekstra, jeg er ikke helt sikker.  Måtte den beste vinne! Måtte noen delta i det minste.

men hva om jeg ikke har en blogg da?
- Har du noen andre sosiale medier jeg kan linke til (instagram,twitter?) 
- hvis ikke skriver jeg uansett et fint innlegg om deg og ditt bidrag. 
                

*skriv i ditt valgte skriveprogram, foreta rettskriving og slike ting før du sender inn, Så snart du har sendt inn har du ikke muligheten til og redigere bidraget siden kommentarfeltet er stengt på en måte hvor jeg må godkjenne kommentaren før den publiseres.


                                                                                                             Bilde: Pixabay


                Av alle våre følelser er det to følelser som driver oss mest, frykt og seksuell opphisselse. Og begge følelsene er viktig for overlevelse som mennesker. For la oss innse det, de som absolutt skulle håndhilse på den store skumle bamsen er ikke blant oss lenger og de som ble munker og nonner har ikke barn, hvis man virkelig skal være naive på det punktet. Det var vel kanskje derfor han løp så fort han kunne nå, ikke fordi han var i reel fare, for det var han ikke, det var vel heller at han trodde at han var der. En forbryter er sjeldent glad for å se blålys. Han så sitt stikk og løp inn i et smau, det smalt i brosteinen, et hvert skritt han tok gav gjenklang i trebebyggelsen rundt han.  

 

Jeg viser aldri ansiktet

Jeg viser aldri ansiktet. Aldri. Ansiktet. Hvorfor spør du sikkert, jeg liker å være anonym. Jeg er en fremmed og du vil aldri se mitt ansikt. Jeg bryr meg ikke om hvor sexy du er, jeg bryr meg ikke om hvor våt du er, ansiktet mitt forblir usett.

Fingrene mine glir over tastaturet, finner de riktige bokstavene og jeg prøver å formulere meg så bra jeg kan, gi et hint om hva jeg ønsker av deg uten at du forstår hvor dette bærer hen. I mellomtiden har jeg tre andre faner oppe, faner med det jeg vil se, slik at jeg kan vedlikeholde motivasjonen. Du tror kanskje at jeg kommer til og vise meg, kanskje du vet at min hemmelighet er bak en papirlapp festet til webkameraet og kanskje det gjør deg ille til motet, men jeg viser fortsatt ikke ansiktet mitt.

Sannheten er at dette er kjedelig, jeg er egentlig møkk lei av å søke igjennom alle de ulike ansiktene og kjønnsorganene for å finne deg, men likevel gjør jeg det, jeg vil ha følelsen av kontroll, jeg vil at du skal vite at jeg er sjefen og sjefen viser for faen ikke ansiktet! Alt annet. Kanskje. Hvis du er en snill jente og gjør som jeg sier. Jeg trykker på Escape knappen og rømmer nok en gang fra en virkelighet der magen er stor og selvtilliten er liten, jeg trykker på knappen til jeg ser deg, så skynder jeg meg å skrive hei til deg, men da har du. Din frekke tøs, trykket deg videre.


                                                                                                           Bilde:Pixabay

Du aner ikke hvor sint du gjør meg, jeg starter søket på nytt, forbi ansikter med skjegg som akkurat er gjemt utenfor rekkevidde, men samtidig innenfor slik at jeg kan se at det er skjegg, falske filmer fra folk som ønsker at jeg skal klikke meg inn på deres link av forskjellige grunner. Jeg lar meg ikke lure, jeg lar meg ikke affisere, du er den jeg er på jakt etter.

Jeg finner deg igjen, denne gangen blir du, kanskje du er lei av og hoppe du også? Jeg snakker med deg, teksten er subtil, men du aner hvor det bærer hen så nok en gang stikker du, jeg slår knyttneven rasende i bordet, du er en ulydig jente og du skal straffes. Jeg finner deg for tredje gang, nå er du virkelig lei, du vil heller la meg ta styringen, men mot at jeg viser ansiktet mitt først, Jeg snøfter rasende.

Jeg viser ikke ansiktet mitt, skriver jeg kjapt og slå på Enter-knappen så bestemt at du burde kjenne det på din side av denne samtalen. Du slipper ut et latterhikst, og skal til å stikke av igjen, jeg vet det for nå er jeg på pc-en din, jeg kobler ut datamusen din og ser hvordan panikken sakte brer seg om øyne dine.

Jeg presiser kaldt at jeg er sjefen og at du ikke kan stikke før jeg sier det er ok. Du ser vantro på det jeg har skrevet. Skriver tilbake at du kan slå av maskinen, jeg sier at du kan prøve, jeg vet nøyaktig hvilke ekle følelser du har. Jeg gjør det klart for deg nå, enten lyer du meg, eller så ødelegger jeg livet ditt, jeg har alt sett bildene du har lagret på maskinen din. Nå får pipen en annen lyd.  Greit sier du og underkaster deg, innser at kampen vil bli farlig om du fortsetter og kjempe. Jeg skriver ordrene, og du lystrer lydig.


                                                                                                        Bilde:Pixabay

Kanskje du vet det, ikke at jeg bryr meg, men jeg filmer deg akkurat nå, når du viser alt som er og vise av deg. Og jeg nyter hvor stor kontroll jeg har over situasjonen. Men så er det noe som skjer, noe som endrer hele dynamikken, du tar sjefsrollen på nytt, jeg straffer deg, men du lytter ikke. Samtalen har snudd igjen. Nå har du koblet ut mine verktøy, filmen du hadde på kameraet er endret, jeg ser nå bare et tastatur belyst av lyset fra en dataskjerm og en lys hånd som beveger seg over tastene. Det er en manns hender. Og skrivingen skjer fort, jeg ser at du er vant til dette, jeg skjønner at du, på lik linje med meg har gjort dette før, men av vidt forskjellige grunner.

Du sender meg en advarsel, sier at hvis jeg ikke lystrer pent vil livet mitt bli ødelagt, jeg skriver en protest, men ingenting kommer på skjermen, likevel svarer du på protesten, Din jævel! Du har installert en keylogger på maskinen min. Du bekrefter det så snart jeg innser det. Og fortsetter med en skummel beskjed, jeg har sett på noen som er altfor ung, skrekkslagent skriver jeg at jeg ikke visste det, du bryr deg ikke, nå har du meg der du vil ha meg, redd og kontrollerbar.

Selv om papirlappen er foran kameraet ennå kan jeg nesten kjenne det iskalde blikket ditt glane igjennom lappen med røntgensyn og pierce meg fast til stolen.
                "Du skal få slippe unna.. hvis du viser ansiktet."
Jeg har ikke tenkt og vise ansiktet mitt, nå skal du sjekke mine prinsipper, jeg nekter, du laster opp et  flyfoto av huset mitt, og skriver:
                "Sikker?"
Jeg prøver meg på en kontrabeskjed, sier at det huset har jeg flyttet fra for lengst. Du lar deg ikke lure, en ny melding tikker inn på maskinen min og jeg innser at jeg har blitt slått, du har ikke bare adressen min, du har navnet mitt, alderen min, hvor jeg jobber, alt. Hver minste lille detalj har du skrevet ned foran deg, du vet hva jeg tjente i fjor og du vet at jeg har en ekkel skattesmell på 30.000, du har alt du trenger.
                "Vis ansiktet, ellers vil jobben din, familien din og nabolaget ditt få vite hva slags monster du er.."
Som et siste salgspunkt klistrer du opp nettsøkehistorikken min også. Nå renner kaldsvetten nedover ryggen min.


                                                                                                           Bilde:Pixabay

**

                "Var det alt?" spurte hun oppgitt.
                "Ja, likte du det?" svarte han.
Hun lå inntil meg med ansiktet vendt mot meg og smilte.
                "både ja og nei, det var ekkelt, og samtidig voldsomt tilfredsstillende at han grisen fikk sin straff. For han får vel det?"
Han trakk på skuldrene, han var usikker selv. På en side ville han skrive en ny vending i historien, lure leseren til og tro at det var bare det som kunne skje for så på en finurlig måte finne et plotthull som karakteren kunne utnytte, på en annen side kunne sikkert noen forutse det også.
                "Jeg synes at han skal få straffen sin, han har fortjent det." sa hun bestemt og reiste seg opp fra sofaen og så avventende ned på meg, jeg avsluttet skriveprogrammet og avsluttet så maskinen.
                "Jeg får sove på det" svarte han og slo av lysene i stuen.


Hva synes du om novellen?


#hacking #kontroll #slave #trakassering #seksuell #trakassering #utnyttelse #overgrep #novelle #krim #krimnovelle #datakrim #forfatter 

Opphavet til en ide [Del 1]

Velkommen tilbake

I det siste bidraget i føljetongen om Hvordan bli forfatter skrev jeg om hvordan en monoton hverdag kan være et av mange gode vilkår for gode ideer for en forfatterspire. Selvfølgelig ble det en ny ide av det, og jeg satt meg ned og skrev dette innlegget etterpå.

I dagens innlegg tenkte jeg og skrive litt om dette med monotone gjøremål og glimrende ideer. Det er mange som sier at det å dusje, pusse tennene eller rett og slett å gjøre noe ensformig og kjedelig har trigget deres inspirasjon og rett og slett satt i livet et eventyr av en ide. I dag skal jeg dele en av mine erfaringer med dette.

    
                                                                                                    Bilde: pixabay

En falsk tilståelse

I begynnelsen av min jobbhistorikk ble jeg plassert på en Rimi butikk ute på Askøy, det var i gjennom NAV og mange gode muligheter kom ut fra denne jobben. Første jobb, og jeg hadde motivasjon på feil sted, all motivasjon var knyttet mot en stor drøm om og bli forfatter. Jeg møtte opp når det passet meg og gikk vel omtrent når det passet meg også. Fraværsdager var NORMEN ikke unntaket, det og komme tidsnok til arbeidsplassen, latterlig hvorfor skulle jeg gjøre noe så dumt? Likevel hadde sjefen av merkelige grunner troen på meg, når sant skal sies så var jeg jo flink når jeg først var kommet på jobb og ble der. Han var en fantastisk mann som hjalp meg på sin måte, og jeg skulle ønske nå at jeg viste han langt mer takknemmelighet enn jeg gjorde den gang.

Men dette var altså på det tidspunktet hvor jeg var brennende overbevist på at jeg bare kunne skrive et første utkast og sende det inn og motta Riverton-prisen med engang. Alt som ikke var skriving var ikke viktig for meg, mat måtte jeg jo ha, men altså du skjønne poenget. Jeg møtte opp til tider og gjorde som jeg fikk beskjed om, og andre ganger kunne jeg selvfølgelig handle på eget initiativ. Men fokuset på jobben var ikke på plass.

   
                                                                                                        Bilde: pixabay

En av disse dagene når jeg møtte opp og ble, gikk jeg rundt i lokalet og satt varer på plass da to politimenn kom inn på butikken, virkeligheten er en monoton og kjedelig verden, for i virkeligheten gikk de inn og kjøpte seg litt mat, lunsj kanskje og betalte i kassen, i fantasien min, mens jeg stod der og satt på plass tyggegummi og andre produkter som ellers er til for vekke spontanitet hos kunden, tenkte jeg for meg selv: hva skjer om jeg nå sier at jeg har drept noen, uten og faktisk å ha gjort det?

Vel det var ikke en så god? Nei da, jeg gjorde selvfølgelig ikke det. Men tanken satt i gang noe, før arbeidsdagen var omme hadde jeg kokt ned en innledning der to politimenn sparker inn døren i en leilighet i Fyllingsdalen til stor irritasjon for leilighetens beboer. Det hører med i historien at en gammel mann har vandret igjennom et snø belagt Bergen for å tilstå en forbrytelse, problemet er at forbrytelsen ble begått for 10 år siden, og det ble da konkludert med at det ikke var noe forbrytelse men et naturlig dødsfall. Historien inneholdt vittige kommentarer (med overtydelige likhetstrekk fra en viss privatdetektiv i Bergen) og omtrent like morsomme situasjoner.

 
                                                                                                      Bilde: pixabay

Inspirasjonen kan komme av den minste ting, så ta den kjedelige jobben og gjør et helhjertet forsøk på og bli en del av arbeidsplassen du havner på. Hva den butikk jobben angår, jeg ble ikke der særlig lenge, min inkompetanse måtte jeg dele med andre arbeidsgivere og kollegaer.

Det er morsomt hvor mye man endrer seg på noen år.


Hvor har du fått de rareste ideer? Fortell meg nede i et leser innlegg!


#inspirasjon #ide #butikkjobb #falsk #tilståelse #skriving #forfatterdrømmen #arbeid 

En forfatters resursser [del 1]

Velkommen tilbake!

Når jeg begynner på dette innlegget vet jeg ikke helt hva det skal handle om, jeg skriver egentlig ned denne kladden slik at jeg skal komme i gang med enda ett innlegg. Jeg skriver det også for å vedlikeholde forspranget jeg har på innlegg etter ferien. I bakgrunnen hører jeg dokumentaren A year in the life of JK. Rowling. Denne dokumentaren som så mange andre dokumentarer om forfattere eller BTS (Behind The Scene) på filmer inspirerer meg. Det er noe med musikk og samtale om kreasjon som gjør at jeg setter meg ned og begynner og skrive, nesten litt det samme som når jeg ser på Tid for hjem, jeg må spille en eller annen form for byggespill etterpå for å få utløp av min kreativitet.

Det nydelige med kreasjonsfasen er at etter hvert som man skriver kommer ideene til løsninger på problemer, og det gjorde det her; dagens innlegg skal handle om hvor jeg henter inspirasjon fra i forbindelse med min skriving og det generelle arbeidet jeg gjør.


                                                                                                             Bilde:Pixabay

Tv-programmer og dokumentarer

Som jeg nevnte innledningsvis blir jeg som oftest inspirerte av å se på tv-programmer eller enkelte dokumentarer. Det primære Tv-programmet jeg inspirerer meg til å skrive er Bokprogrammet på NRK, det har hendt flere ganger at jeg har gått inn på NRK-Nett tv og satt på episoder med Karin Fossum, Unni Lindell og Gunnar Staalesen.

I Episoden om Karin Fossum får man et innblikk i sjangeren Psykologisk Thrillere og hvordan hun gjør hverdagsmennesker om til forbrytere av, noen ganger, trivielle årsaker. Mens episoden med Unni Lindell møter du som seer en forfatter som ikke har skrevet sin beste bok ennå og en forfatter som virkelig deler opp arbeidet sitt. Gunnar Staalesen forteller om hvordan han skriver, hvordan han gjør research og hva en arbeidsdag for han innebærer. Alle sammen gir et på sin måte et innblikk i hva det vil si og være en forfatter.  


                                                                                                             Bilde:Pixabay

Når det gjelder dokumentarer er det en dokumentar som ble med i bonus disken til en av Harry Potter DVD-ene jeg tenker på. Den heter A Year in the Life of JK Rowling. Med en lekende pianolyd i bakgrunnen innledes dokumentaren med en britisk fortellerstemme som sier at JK. Rowling sitter på et hotellrom og skriver de siste kapitlene i boken Dødstalismanene. Hele stemningen i dokumentaren er så lett og rolig at det fungerer som en god inspirasjonskilde for meg.

Da jeg skrev dette innlegget oppdaget jeg enda en dokumentar som tar deg inn bak kulissene i Harry Potter sitt univers, Fantastic Beast & JK Rowlings Wizarding World. I løpet av de første minuttene må jeg si at denne dokumentaren ikke har den samme effekten som den jeg nevnte i forrige avsnitt. For meg er dette en tørr dokumentar som ikke vekker stor interesse. Jeg antar at hovedårsaken til dette ligger i at det ikke er spesielt snakk om det å skrive en bok, men heller en titt i hva som skjer med de magiske dyrene i Harry Potter universet.  Dette til tross så vil jeg ikke avskrive denne dokumentaren som dårlig, det kan være den vekker inspirasjon hos deg.


                                                                                                             Bilde:Pixabay

 

Youtubere

I innlegget Hvordan bli forfatter Del 2 skrev jeg om Evan Carmichel, en Entreprenør som lager en rekke filmer;  med topp-ti formatet, om hvordan diverse kjendiser har oppfylt sine drømmer. I innlegget nevnt ovenfor anbefalte jeg blant annet filmen med Joe Rogan.  Disse filmene er gode og ha når du merker at motivasjonen er laber. En av dem jeg kan anbefale i denne runden er episoden med Will Smith. Eventuelt sjekk ut når han snakker om å hoppe i fallskjerm, fortellergleden han har og hvordan historien utvikler er helt uventet.

En annen Youtuber jeg har fulgt over lenger tid er FilmRiot, her vil jeg egentlig anbefale at du starter med de eldste episodene for å lære litt om filminnspilling på DIY-nivå, Ryan Connolly har igjennom årene gått fra og være en som lager filmer med familie og venner til og etterhvert blitt et stort navn i bransjen. I de gamle episodene viser han hvordan du kan lage diverse stativer til innspilling. Etter hvert som han har klatret oppover har han røpt noen av hemmelighetene bak det å jobbe med film fra start til slutt. Her kan du få noen gode tips og verktøy hvis du ønsker og skrive et filmmanus.

Dette er starten på en ny føljetong, neste innlegg med dette temaet kommer i om en måned: 11.10.17.

Stortingsvalg 2017

Velkommen tilbake!

Jeg har alltid tenkt mitt når folk sier at man ikke kan klage hvis man ikke har stemt. Jeg forstår logikken bak argumentet, men det liksom feilslått, hvordan kan man kalle seg et demokrati og i samme åndedrag si at man ikke har lov til å klage hvis man ikke stemmer? Det blir jo hykleri i sin reneste form. Jeg på min side har benyttet min stemmerett to ganger siden jeg fylte 18, første gangen ble jeg skjøvet inni en av båsene av en myndig tante eller onkel som sa
              "se til pokker og stem gutt du bor i et fritt land." Andre gangen var ved siste kommunevalg og jeg var litt mer politisk engasjert enn tidligere.  

Mandag 11. september er det på tide å returnere til klamme gymsaler og levere inn stemmesedler i forbindelse med stortingsvalget. Siden ytringsfrihet er en fanesak for meg så er det derfor noen av de gamle argumentene som er litt utdatert i mitt hode.

Din fremtid bygges på din stemme.

Du har hørt det før, rødvinsmarinerte tanter med sigaretten i den ene hånden og en stram pekefinger dirrende foran seg på den andre. De er sure og drittlei av hele demokratiet.

"De lover og lyver! Alle mann! Sier akkurat det samme gjør de også"

Du skal trekke pusten dypt hvis du har tenkt og motsi disse på dette punktet. Jeg er en mann av det sosialdemokratiske siden på det politiske beltet, rødgrønn regjering er ikke i mine øyne noe nedsig. Men så er det noen ting som spiller inn. I det politiske landskapet er det noen ting jeg bryr meg om.


                                                                                                              Bilde:Pixabay

  1. Olje i Lofoten.
    Siv Jensen sa 16.august i år at regjeringen sa nei til milliardbeløp når de ikke ville borre i Lofoten, ja vel, Jensen, det er kanskje og skyte seg i foten med en lav kaliberet luft pistol det svir litt for oss i fremtiden å vite at det ligger en potensiell gullgruve utenfor naturskjønne Lofoten, 200 milliarder er ikke nok for meg til og ødelegge klimaet enda mer, eller hva med at vi gir faen i naturen i to sekunder og snakker om andre næringer, som fisk og turist næringen, i verstefall så smekker vi opp arbeidsplass til et promille av befolkningen i Lofoten, mens resten blir arbeidsledig fordi Siv jensen vil pusse tenner med olje og gurgle det sorte gull mens hun teller milliarder. Det rett og slett en skam.

 

  1. Arbeidsmarkedet.
    Etter å ha glodd på utallige stillingsannonser, skrevet enda flere søknader og skrevet ut nok CV-er til og fjerne alt av skog på jordens overflate er det naturlig at jeg føler at arbeidsmarkedet er et viktig område og satse på i fremtiden. Etter at En blå-blå regjering begynte og rote i AML, så har jo det blitt letere for Arbeidsgivere og gi beng(eller peng) i alt som heter arbeidstakere, jeg kommer inn og ansettes for seks måneder og så blir kastet på hodet og ræva ut igjen, et år senere kan de gjenta dette når de merker at økonomien strupes litt og det kunne vært greit med et par ekstra hender. Det er forbausende hvor mye bedriftene beskyttes og arbeidstakere må stå med skjegget i postkassen. Kutt gjerne i noen uhensiktsmessige avgifter til bedriftene, stram inn lovverket slik at arbeidstakere nok en gang kan føle seg trygg og sørg for en ellers fin flora hvor arbeidsmarkedet kan vokse og utbedres

 

  1. Mer skatt og høyere formueskatt.
    Jeg synes jeg kan høre deg rope til skjermen "ER du gått fra VETTET!?". Nei Jeg er ikke gått fra vettet og nei Rimi- Hagen, Kjell Inge Røke og Peter Stordalen kan se til og fortsette å betale skatt. At de som er rikest skal ?skånes? fra å bidra i samfunnet er så tåpelig at jeg mangler ord. Resultatet av at skatter reduseres eller fjernes er at avgiftene dukker opp andre steder, vet du at det i dag snakkes om og utvide NRK lisensen til og gjelde Nett-TV? Er du klar over hva det vil innebære? Det betyr at du må enten droppe Internett og TV eller betale en utdatert avgift, kan godt tenkes at Lisensforskriften vil endres til en modernisert variant som innvier Pc-er og konsoller, hvor mye ser du på NRK? Vil du virkelig betale 3000,- for noe du ikke benytter deg av, kontra og la de pengene faktisk gå til det du har bruk for? Jeg betaler glatt 3000,- til Veier og sykehjem i form av skatt.


                                                                                                              Bilde:Pixabay

Hvilke punkter er viktig for deg?

I forrige avsnitt meddelte jeg tre punkter som er mine fanesaker når jeg skal gå inn og stemme på partiene i september. Da kan jeg spørre deg hva du synes er viktig, hva tenker du om ruspolitikk? Vil du at Hasj skal legaliseres? Vil du utbedre sprøyterom til narkomane? Vil du fjerne strafferammene for brukere og skjerpe behandlingsmulighetene?

Kanskje dagens narkotikapolitikk faller innfor dine rammer, eller kanskje du vil stramme den enda mer inn. Hva synes du om miljøet? Kan vi gjøre noe for kutte ned forurensing? Hvordan kan vi gjøre byene våre grønnere?

Det er et hav av punkter og det innbefatter alt fra A til Å. Hver og en av de politiske partiene har lett tilgjengelige partiprogram som forteller hva partiene vil gjøre for din fane sak. Det er også mulig og søke kontakt med de folkevalgte på sosiale medier, i bestefall vil de faktisk svare på dine spørsmål, i verste fall kan det være noen andre som er mer politisk interesserte som kan gi en liten pekepinn. Og hvis du heller bare vil spinne ruletten så kan du ta valgomater og besvare noen spørsmål så vil du få en pekepinn på hvor du er på den politiske skalaen. Skulle det være slik at du ikke er enig med noen av dem, så kan du i det minste stemme blankt. 

Men viktigst av alt Stem, dra inn og gi din stemme, din fremtid bygges av ditt valg!

Farlige Forhandlinger del 1

Velkommen tilbake

I løpet av de siste ukene har denne bloggen vært fylt opp med mange innlegg i kategorien annet, det har vært noen ting som har vært relevant til drømmen om forfatterlivet, sånn som intervjuet i tidligere denne uken, eller at jeg har begynt på skolen og derfor må fokusere mindre på bloggen og mer på skolearbeid. Nå er jeg tilbake med en ny novelle som dere kan kose dere med. Tenkte jeg skulle prøve og skrive om en konkurrent til Varg Veum, skjønt de er ikke i det samme fiktive universet akkurat heller. Uansett kos dere med første del av

[Edit:] Takker for irettesettelsen til Due! 


Farlige Forhandlinger


                Ringen hadde en ruglete overflate som lagde et fargespill, det var det første jeg la merke til når jeg møtte klienten på en restaurant. Da jeg flyttet blikket litt lenger opp lot jeg merke til de dyprøde leppene som omfavnet kanten av champagneglasset. Øynene var rammet inn med maskara og øyeskyggen fremhevet de blå øynene som gjemte seg bak mørkeblå hornbriller. Det blonde håret hennes hadde vært igjennom en form for varmebehandling, rettetang, jeg antok at hun vanligvis hadde krøller. Hun hadde et slankt utseende og et drømmende blikk.
                "Så la meg gå gjennom saken engang til." Hun hadde en stemme som kunne fått en fornærmelse til å fremstå som et komplement.
                "Ja gjør gjerne det." sa jeg og tok en ny slurk av champagnen.
                "Jeg ønsker at du følger etter min mann til Voss og skaffe beviser på at han er utro. Jeg ønsker en grundig rapport, med bilder av hvem han snakker med. Og gjerne hva de snakker om."
Jeg ble like forbauset hver gang noen forventet at jeg skulle klare å avhøre folk mens jeg skygget dem, men jeg forholdt meg stille, lot klienten snakke seg ferdig.
                "Jeg gir deg 10.000 nå og 10.000 etter at jobben er gjort."
Jeg nikket, endelig snakket hun et språk jeg forstod. Penger.
                "Skulle du finne noe som, hjelper meg enda mer? får du 20.000 når jobben er gjort, som en bonus."
Hun smakte på det siste ordet, det var nesten som jeg kunne høre at hun ville legge til noe annet også. Men jeg gravde ikke dypere på den fronten, hun var kanskje en attraktiv kvinne, men etter et sabla helvete i fjor vinter lå jeg ikke med flere klienter. Jeg ble brennmerket av en gal sauebonde etter den affæren.  
              "Den er grei" sa jeg til slutt.
              "Når starter du oppdraget?" spurte hun og tok en ny slurk av champagnen.
              "Jeg starter i morgen. Men jeg vil si at du burde ikke gå denne veien." Hun smilte søtt og sa:
              "Så nusselig, en samvittighetsfull privatdetektiv"
              "Jeg er en Etterforsker, Varg Veum er en privatdetektiv"
              "Tomat Tomato, samme det vel. Jeg vil at du skal holde avstand også."
              Jeg bet i meg en sur kommentar og litt av den møre biffen som lå på tallerkenen foran meg samtidig
Jeg skal vel ikke klone meg selv også i samme slengen? Hadde jeg lyst og si. Jeg hadde flere kunder, kunne tjene penger andre steder. Så hva var det som egentlig stanset meg"
              "Jeg håper du finner alle skjelettene han har begravd" sa hun nå mer syrlig av en grunn jeg ikke forstod.
              "Si meg hvorfor måtte vi møtes på restaurant?" sa hun etter å ha tatt en ny slurk fra glasset.
              "Fordi du nektet og vente til i morgen og jeg var sulten." Svarte jeg kontant og tok en ny bit av middagen.
Hun rynket fornærmet på nesen, men sa ikke noe mer. Da jeg hadde spist opp biffen og tømt glasset så jeg avventende på henne.
              "Hva er det?"
              "10.000 på forskudd, var det ikke?" sa jeg og smilte høflig.
              "Jo det var visst det? sa hun og fant fram lommeboken, tok ut ti tusenlapper som jeg fikk.
              "Hvor får du alle pengene fra?" spurte jeg, hun snøftet og svarte:
              "Det har du ingenting med!" Jeg unngikk å rulle med øynene foran henne. Jeg takket for maten til restaurantens besetning og forlot henne der. Jeg var ikke på date med henne så det var ingen grunn for meg å følge henne hjem. Vel hjemme satt jeg meg i sofaen og drakk en Tuborg mens jeg så på Nytt på Nytt.  Den siste episoden med den siste gjenværende paneldeltageren, Jon Almaas lirte av seg vitser som vanlig med stor suksess. Med smil om munnen gikk jeg til sengs.


                                                                                                               Bilde: Pixabay

             Neste morgen regnet det i Bergen. Jeg satt meg inni bilen, en pillråten Mazda RX-3 med mer søppel i inventaret enn i Rådalen. Den originale radioen var fortsatt på sin plass i bilen, og tryglet om å ikke bli erstattet av en DAB-radio. Bilturen bar utover til åsane, jeg svingte inn på Esso stasjon ved Gullgruven, fylte på tanken og kjøpte meg en rå pølse i brød som jeg skylte ned med iskald Coca Cola og tenkte for meg selv at det var her alle med stryk i Heimkunnskap havnet, på en bensinstasjon, eller bak rattet på en pillråtten Mazda.  Jeg startet bilen og hørte straks at radioen gikk på.
                "Neko Sys og Torgrim Bico AS har i dag endelig kommet til enighet om..." jeg skrudde av radioen.

                 Turen videre var ganske innholdsløs og da jeg parkerte bilen utenfor Park Hotell i Voss sentrum en snau time senere var jeg klar for å finne et hotellrom og tilbringe ettermiddagen der, men jeg kunne ikke det. Jeg hadde et oppdrag. Barnepass! Jeg hater barnepass! Tenkte jeg surt etter å ha lagt igjen bagasjen på hotellrommet og var på vei tilbake til heisen. Døren på heisen gled opp og mannen jeg hadde fått i oppdrag og følge gikk ut lattermildt med en skjønnhet i hånden. De så rett igjennom meg og gikk forbi meg. Jeg ble stående og se etter dem, det er noen som vil kalle det flaks, jeg kalte det uflaks, nå hadde jeg ikke muligheten til og trekke meg vekk fra oppdraget uten å bytte hotell. Jeg skulle til å gå inni heisen da en svær mann kom inn fra trappene med tre kofferter og et iltert blikk, svetten rant og øynene søkte etter farer, jeg smilte og gikk inni heisen.      

 

                Jeg tok heisen ned til resepsjonen og sa til resepsjonisten at jeg måtte bytte hotell, forklarte at det var en lei misforståelse mellom meg og noen jeg skulle møte her oppe. Hun så litt rart på meg, men var serviceinnstilt og fikk ordnet meg et hotellrom på Fleischer hotell. Etter denne ombookingen var det bare å hente tingene på hotellrommet og gå over til det andre hotellet.  Jeg hadde akkurat satt fra meg kofferten på sengen da det banket på døren. Jeg åpnet den og så rett på slipsknuten som tilhørte mannen jeg så ved trappene tidligere.
                "Hei hva kan jeg hjelpe deg med?" spurte jeg og rettet blikket opp mot ansiktet.
                "Jeg ser at du svermer litt rundt sjefen min.."
                "Hvem?"
                "Jeg lukter noe muffens med deg"
                "i så fall er det noe gale med luktesansen din, jeg kan ikke bake"
                "Muffens, ikke muffins.."
                "Jo takk jeg skjønte hva du mente, noe sier meg at du ikke er en lingvist"
                "Nei du treffer på det punktet, hold deg unna sjefen ellers blir det verst for deg."
                "Har sjefen et navn?"
                "Det skal du drite i!"
                "snodig navn, er han fra utlandet denne sjefen din?"
                "Han heter Torgrim Dahl"
                "Ja vel ja. Jeg skal holde meg unna." Yeah right! Kan du drømme om Julius.
                "Jeg advarer deg, ser jeg deg så knekker jeg..."
                "slapp av, hvis du ser noe til meg så knekker jeg dem selv. Får jeg navnet ditt før..."
                "Nei.. farvel"
Jeg så bare ryggen og en blankpolert isse som forsvant nedover korridoren. Før jeg selv lukket døren.

 


                                                                                                               Bilde: Pixabay

                Senere på dagen tok jeg meg en spasertur i gatene på Voss, Turen gikk innover mot Amfi senteret og jeg kunne bite meg merke i at det var skjedd noen endringer siden sist jeg var her. Blant annet at et nytt skolebygg stod med oppe på høyden ved elven som separerte Amfisenteret fra sentrum, og at en hel del vegarbeid var godt i gang i nesten hver krik og krok. Jeg krysset broen og gikk inn på senteret, til bokhandelen og kjøpte meg pen og papir. Jeg hilste pent til damen i kassen og tok meg med posen og gikk ut av butikken da jeg nesten kolliderte i noen, jeg så opp og merket at dette kom ikke til å bli et lett oppdrag. Paret jeg var satt til og fotfølge så på meg med vennlighet, det samme var det ikke mulig og si om gorillaen som kom inn svingdøren bak dem. Han var rødere enn det kinesiske flagget før han var kommet helt frem til meg. Men han stoppet da mannen holdt opp hånden.
                "Det holder Klausen, dette kan være en tilfeldighet." Så det er Klausen du heter?
                "greit sjef." mumlet livvakten surt.
                "Til deg, min gode mann" sa Torgrim Dahl og henvendte seg til meg:
                "Vær så snill og ikke fotfølg min nydelige Bella, vi trenger ikke flere paparazzier og skandaler."
Jeg ble tatt litt på sengen av at mannen ikke hadde gjettet mitt yrke helt korrekt, men samtidig innså jeg at mitt yrke ikke akkurat var en valgmulighet ungdommer måtte ta før første mars. Jeg nikket og spilte med:
                "Nei selvfølgelig, jeg skal ikke plage verken deg, eller din Bella, men kunne du.. har du et tips om hvem jeg kan fotfølge i stedet? Redaksjonen er litt hissige på meg etter en tabbe i forrige uke."
Torgrim så ut til og like tanken, han klødde seg på haken og sa ettertenksomt.
                "Ja, altså vi har jo en av Bellas største rivaler, Jannike Brun her i byn, vi antar det er en elsker hun er med"
                Den unge damen som gikk sammen med Torgrim kniste og slo ham ertende i siden.
                "Nå var jo det bare tull da Torgrim.."
                "Jeg skal se nærmere på det jeg" sa jeg påtatt nysgjerrig og gikk ut fra senteret.


                                                                                                               Bilde: Pexles

                Jeg satt meg ned på sengen på hotellrommet da telefonen ringte. Det var Miguel, en halv galen spanjol jeg reddet fra et opprør med en torpedo. Jeg svarte kjapt.
                " 'allo, hombre! Jai har fulgt hu' dama du ba meg om å følge.. sexy senorita, si si, "
                "Hei Miguel, ja, det er bra. Hva har du funnet ut."
                "Hu' bor på Mølhpris, heter Janne I. Dahl. "
                "Greit, Takk Miguel.. og Miguel"
                "Si hombre?"
                "ikke lag noe trøbbel for meg nå." Banket han på nå?
Jeg hørte en dør gå opp i bakgrunnen, Faens kåte spanjol!
                "Neimen, hvem har vi her" det var den samme stemmen jeg hadde hørt på restauranten
                "Mi nombre Es miguel" sa Miguel med en stemme som LIKSOM skulle være sensuell.
                "Miguel! Du våger ikke?" summetone. La han på?! Kødd!

                Jeg bestemte meg for å ringe ned til Resepsjonen på Park Hotell, kanskje jeg kunne finne ut noe om denne Klausen-karakteren. Men da jeg så ut av vinduet så jeg en storvokst fyr marsjere over veien. Han stoppet nedfor hotellet og så oppover langs fasaden, før han satt seg tungt inni bilen og kjørte innover mot Bergen, jeg skulle til å avslutte samtalen da noen besvarte den.
                "Ja hei du er kommet til Park Hotell, du snakker med Kristine, hva kan jeg hjelpe deg med?"
                "Jeg skulle gjerne snakket med en Klausen, jeg har forstått det sånn at han reiste med Torgrim Dahl?"
                "Ja du det stemmer, men vi har nettopp kastet han ut."
                "Jaså?"
                "Ja han angrep våre ansatte og da vi skulle til og gi han en advarsel kom denne Torgrim og sendte han hjem."
                "Jaha.."
                "Men dette er hemmelig.. ikke si det til noen.. jeg er helt ny i jobben? åh herregud.. jeg er så nervøs nå.. unnskyld jeg legger på.. hade"    

                Jeg stod med telefonen i hånden og så ned på det andre hotellet, kanskje det ikke skulle bli så vanskelig likevel? Jeg tok med meg kameraet og gikk ut en tur, ned til Vossvangen. Da jeg snudde meg så jeg opp og fant snart ansiktet til den unge damen og hennes elsker i bakgrunnen. De stod, nakne, opp mot ruten på hotellrommet.
                "Dette oppdraget er nesten for lett" sa jeg og knipset noen bilder.


Neste del av denne historien kommer 29.september


#FarligeForhandlinger #novelle #krim #Voss #PrivatEtterforsker #Ronny #TorgrimDalh #krimnovelle #Vossvangen #TorgrimBicoAS #NekoSys #utroskap #hotell #nyttpånytt #Gullgruven #MazdaRX8 #DAB #Amfi #Miguel #Spanjol #ParkHotell #Fleischer #oppdrag #10K #Møhlenpris #biltur #restaurant #champange #privatdektektiv #biff #halvgalsauebonde #sauebonde #svijern #rettetang 

Et intervju med en forfatter

Velkommen tilbake.

Det er mye jeg har fått til på denne bloggen. HTML koder er endret slik at bloggen er formet slik jeg vil, jeg har en fast struktur i innleggene og jeg har planer for hva jeg skal skrive når. Men det er en ting denne bloggen mangler i lys av hovedtematikken og de tre innleggene jeg har skrevet i
Hvordan bli forfatter-Serien. Et intervju med en forfatter, det er det jeg mangler og siden jeg var lett på tå og tok en sjanse så har jeg fått til akkurat det.

Ideen om å intervjue en forfatter kom til meg i juni mens jeg holdt på med en oppgave jeg fikk på biblioteket jeg jobber for. Jeg skrev ned en kladd av dette innlegget og la det inni publiseringsoversikten min. 28.juni klarte jeg og fiske i havn avtalen om at intervjuet skulle finne sted og kunne dermed ferdigstille dette innlegget.


Mitt skråblikk på: debatt 2017

Velkommen tilbake.

Dette innlegget har blitt skrevet og slettet så mange ganger at jeg ikke lenger har tall på alle utkastene; jeg lyver! selvfølgelig vet jeg at jeg har skrevet denne introen minst 5 ganger allerede, men så er dette et vanskelig tema også. Det er mye som har endret seg siden 90-tallet, språket vårt er på noen måter blitt renere, det er ikke lenger akseptabelt og slenge rundt seg med ord er nedsettende mot rase eller seksualitet, om dette er en bra eller dårlig ting kan man nok diskutere i det uendelige.  Min opplevelse er at ord i seg selv ikke er farlige, det er intensjonen bak dem som er farlige. Svakheten i mitt argument er selvfølgelig at intensjonen ikke alltid er like lett og bedømme.

Jeg har lyst og tegne ned mine tanker rundt det og føre en debatt, eller en diskusjon i anno 2017. I dag er det å bli fornærmet det aller verste noen kan bli, vel rent bortsett fra at det faktisk finnes verre ting enn fornærmelser; voldtekt, tortur og partnervold for å nevne noen. Tilbake til poenget, en skal ikke føre en lang samtale før noen kan si noe som sårer noen eller som kan tolkes negativt og da er bøtteballeten i gang.


                                                                                                                 Bilde:Pexels

Politisk ukorrekt.

Har du først tatt et standpunkt i dagens debatt terreng er du umiddelbart fargelagt som en ytre fløy. Du får på deg at du støtter et ekstremt standpunkt og ofte følger det med vanvittige anklager mot deg. USA, valg 2016, se alt som har skjedd fra primærvalget til i dag og som tilsynelatende ser ut til å fortsette hverdag, det er et eneste langt kaos hvor den politiske venstre siden slenger drit til den høyre siden og motsatt. I dag er det enten eller, enten så er du en rasistisk kjønnsdiskriminerende homofob eller så er du et liberalt snøfnugg, en Soscial Justice Warrior, som skal utslette alt ondt i verden, med å bli alt ondt i verden (?!)

Nå vet jeg at begge sidene som leser dette er klare for å finne ut hvilken side jeg er på. Og det skal jeg svare på senere.

Først, jeg synes det er helt for jævlig at vi har endt med dette utgangspunktet. En gang i tenårene og tidlig 20-årene var jeg utrolig opptatt av at verden skulle bli et politisk korrekt sted og takket være gruppementalitet er den tid forbi. Det og diskutere et emne handler ikke lenger om å finne et felles punkt hvor vi kan si at vi er enig eller enig om at vi er uenig, det handler om hvem som har rett, det handler om oss mot dem, det er om å gjøre og skape størst avstand til motstanderen og når gode argumenter legges frem skal man ned på et nivå som bare er pinlig for begge parter.


                                                                                                             Bilde:Pixabay

 

Det ligger mye makt i å trykke på slettknappen, problemet er at man sletter ikke rasisme av og slette en rasistisk venn, problemet er at når du fjerner noen som har helt idiotiske meninger så lar du dem være i en boble som kanskje kan bli skadelig for vedkommende selv eller andre med tiden. Så hva er min løsning på problemet, det er ikke min løsning, dette er ikke en original ide i ordets rette forstand. Jeg tror at hvis vi åpner kjeften og snakker sammen, ja SNAKKER sammen så vil vi nærme oss et punkt hvor vi kan få en forståelse.

På et tidspunkt hadde jeg et kvinnesyn som var helt for jævlig og respekt for personlige grenser var et fremmed fenomen for meg. Heldigvis hadde jeg en venninne som tok seg bryderiet med og snakke til meg om hvorfor mine holdninger var i det feile skjiktet, jeg har endret meg voldsomt i løpet av de siste årene. Tror du som leser dette at det var behagelig for meg og høre at jeg hadde gale holdninger? tror du jeg klarte og høre på uten og bli fornærmet eller usannsynlig defensiv? hvis Du helt serriøst tror det så lurer jeg på hvilke medisiner du går på, fordi skulle jeg likt og ha.. neida, joda, neida.

Sannheten er at det var noen drøye tygg av et surt eple jeg måtte ta for og endre meg, og jeg måtte tåle og høre noen andres meninger.

Nå over til hvor jeg befinner meg i det politiske skjiktet, jeg er en pussy, en pingle. Hvorfor sier jeg dette? Fordi jeg har ikke valgt noen side, jeg står i midten og ler av begge sidenes banaliteter. Jeg synes begge ytterpunktene på de politiske fløyene er helt på bærtur og begge to bør skjerpe seg. Jeg mener at de aller fleste av oss kan finne et gyldent punkt hvor vi si at vi er enige, men det er du sikkert uenig i? og det har du lov til, ikke av meg, ikke av grunnloven, ikke av noen andre. Du har lov til og være uenig basert på at du er det. Kleint men sant.


Hvilke oppfatninger har du om debatt i 2017?


#debatt #2017 #diskutere #SWJ #Nazister #kvinnesyn #argumentere #politiskkorrekt #USA #Valg #grunnloven #2016 #DonaldTrump #Trump #HillaryClinton #Clinton #Donald #Hillary #fornærmet #SocialJusticeWarrior #Venstre #Høyre #fornærmelser #voldtekt #tortur #partnervold #bærtur #krangel #homofob #rasist #sexist #kjønnsdiskrimenrende #holdninger #rasisme #nazisme #uenighet #enighet #vold #gruppementalitet #sex 

Sommeren 2017: En Time Lapse

Velkommen tilbake!

Etter at jeg lagde den forrige Time Lapsen fikk jeg gode tilbakemeldinger og et ønske om at jeg skulle publisere flere. Så jeg bestemte meg for jeg skulle lage en til i løpet av sommeren. For de av dere som er interessert så har jeg skrevet litt om hva som skjedde bak kamera, interesserer dette ikke dere så har dere fortsatt muligheten til å se filmen, uansett: Kos dere!

Behinde the scenes

Mens jeg jobbet med dette prosjektet fant jeg ut at jeg skulle prøve å filme istedenfor å ta bilder i håp om at dette skulle gjøre arbeidet lettere for meg. Til begynne med virket det som om at jeg kom til å gå tilbake til den gamle metoden min, men jeg kom til og huske et regnestykke jeg hadde laget i forbindelse med den gamle metoden kontrollere at jeg tok riktig antall bilder.

Et bilde hvert femte sekund blir 12 bilder i minuttet, som blir 120 hvert tiende minutt og 240 på slaget 20 minutter. Da jeg fant ut av dette klarte jeg og fokusere mer på arbeidet, jeg oppdaget fortere om det var noe som var feil i bilderekkene og kunne bare gå tilbake til siste 12 eller 6 gange X minuttet. For eksempel, bilde nummer 36 er på slaget tre minutter i filmen. hvis jeg da kom til tre minutter og 30 sekunder og hadde 43 bilder har jeg tatt to bilder av samme tidskode, ergo gå tilbake til tre minutter og korriger.

Vet ikke om dere skjønte dette, men det var verdt et forsøk.

I neste innlegg skriver jeg mitt skråblikk på debat 2017. 

Hvordan finne indre ro.

Velkommen tilbake!

Det er altfor mange som snakker om dette nå for tiden, så hvorfor skal jeg skrive om dette? Jeg tenkte jeg ville prøve siden jeg skal faktisk bli en allsidig skribent, det kreves med andre ord av meg å prøve meg på forskjellige temaer.

Når det er sagt, er det noen ting du må vite først.

  1. De tingene jeg foreslår er ikke nødvendigvis løsningen for deg.
  2. For at du skal finne den indre roen, må du også være forberedt på at noen av disse rådene må bli til vaner, traurige vaner som krever daglig arbeid.
  3. Hvis du har alvorlige problemer med depresjon eller angst, ta kontakt med lege og be innstendig om å få en psykolog snarest.
  4. Alt jeg skriver her er basert på mine egne erfaringer.

Sånn da kan vi begynne.


                                                                                                            Bilde: Pixabay

Skjema og dagbok.

Et av mange verktøy som benyttes av psykologer i forbindelse med angst og depresjon er ABCD-Skjemaet. Det er et forholdsvis enkelt verktøy og bruke, det er et verktøy jeg har brukt selv og det funker relativt bra. Skjemaet kan du lage enkelt ved og lage en tabell med fire kolonner, en for hver bokstav. Ved siden av de forskjellige bokstavene skriver du følgende:

A. Situasjon B.Automatiske Tanker C. Emosjonell Reaksjon D. Alternativ Tolkning

Hvor du lager skjemaet er opp til deg, jeg har blant annet skrevet det inn på notater på mobilen. Dette er et vidunderlig verktøy der du kan ta kontroll på ganske mye i livet ditt, ikke alt men ganske mye.  Jeg kan ta et enkelt eksempel jeg hørte i forbindelse med min introduksjon til dette skjemaet:

                Edit: eksempelet bygger på en mann i 30 årene med et lite barn og kone.

A. Situasjon. B. Automatiske tanker C. Emosjonell reaksjon D. Alternativ Tolkning

Kona er ute på
damekveld,ungene er lagt.tidelig kveld,
sender ut
SMS-invitasjon
til venner om kaffe og
prat. Få om ingen svarer. 

1. Liker de meg ikke?

2. Vil de ikke være venn med meg?

3. Har jeg sagt noe dumt?

4. Har jeg gjort noe dumt?

1. trist

2. Ensom

3. Sinne

4. forvirriing

1. Godt voksne mennesker med
barn dette også

2. kanskje de ikke
har fått med seg SMS varslet?

3. Sett invitasjon men glemt å svare

4. De har vært her før, og kost seg

Jeg har som sagt, selv benyttet dette skjemaet flere ganger, både på jobb og i privatlivet. Etter å ha fylt ut skjemaet gjennomfører jeg et lite ritual. Jeg leser igjennom skjemaet, kjenner på følelsene, aksepterer at jeg har disse følelsene og lukker øynene før jeg puster rolig inn og ut. Når dette er gjort sletter jeg alt innhold i skjemaet. De automatiske tankene skal bort, vekk, jeg trenger ikke å lese på dem lenger. Resultatet som kommer av dette er som oftest at jeg klarer og gjenopprettet fokuset på noe som er mer givende. I tilfeller der jeg har slitt litt på jobben har dette hjulpet meg til å fokusere på arbeidsoppgavene istedenfor andre kjedelige ting.


                                                                                                            Bilde: Pixabay

I juni måned hadde jeg en veldig god og til dels godt innarbeidet vane hvor jeg skrev en dagbok, det var en fin måte og bearbeide alt som ikke kom til overflaten i løpet av dagen. For sannheten er den at enkelte ting ligger bare i underbevisstheten din og tar emosjonell energi derifra.

Det er enkelte ting som bare forsvinner forbi deg når det skjer, men som klistrer seg fast og når du legger deg for kvelden så spretter det tilbake og du begynner og en negativ tankespiral, virker det kjent? Ikke?! huh.. ser man det jeg er den eneste som opplever dette altså. (avsnittet er skrevet i et tappert forsøk på humor, smil litt, du brenner kalorier på det)

Dagboken fikk meg til å kjapt tenke på det som var av utfordringer og gav meg muligheten til og legge det bak meg. I juli falt jeg dessverre ut av denne gode vanen sammen men mange andre ting jeg, inntil da, hadde kontroll over, blant annet og kanskje viktigst av alt, trening. Som jeg skrev i HER gikk dette utover mitt mål om å trene minst 30 av 90 dager.

Nødbremser.

I juli mistet jeg kontroll på hygienen også. Jeg deler dette fordi at det er en del av de tingene jeg sliter med. De mest enkleste og banale ting blir glemt, eller unngått fordi det liksom er en utfordring. Jeg sier liksom, fordi jeg ikke liker at det er en utfordring, det er direkte flaut og være 27 år og slite med noe så enkelt som hygiene. Jeg trøster meg med at i de gode stundene er jeg flink og jeg håper bare at det blir mer av de gode stundene og at jeg klarer å vedlikeholde vanen i de dårlige fremover.


                                                                                                            Bilde: Pixabay

Det er forresten en ting jeg har funnet ut som fungerer som en fantastisk nødbremse i de vanskelige stundene. Ta deg en dusj, puss tennene, la neste dag komme og gjenta. Ta en iskald dusj eller en varm, who cares, bare gå inni dusjen og skru den på. For min del funker iskalde dusjer, de setter nervene i sving og sier til hodet "Dude, vi har nettopp falt i gjennom en Isbre, drit i det tåplige minne der noen dro av han buksene i skolegården, sett i gang nød reaksjoner nå!?" og da blir det helt stille i hodet, hører kun gresshopper som gnisser bakbena sine mot hverandre. (tenk pinlig stillhet pluss tegneserie)

En annen viktig nødbremse jeg har funnet er på telefonen min, det er flere venner og noen i familien, som jeg ringer til når jeg møter veggen. Jeg ringer disse folkene, MERK: RINGER, jeg tekster ikke, jeg snapper ikke, jeg ringer og fører en faktisk samtale. Noen ganger har de tid, andre ganger ikke, da forsøker å snakke med min kjæreste i stedet. Skulle hun av en eller annen grunn ikke ha anledningen til og hjelpe meg tyr jeg til ABCD-skjemaet.

Avslutning

Dette er noen av mine metoder til og finne den indre roen, jeg vet ikke om dette vil funke for deg, men jeg håper du vil gi det et forsøk, og hvis det ikke funker, vær så snill og husk innledningen min, ta kontakt med en fastlege.


                                                                                                            Bilde: Pixabay

Når alt dette er sagt er det noe jeg vil avslutte dette innlegget med: Ikke etterstreb eller ettersøk et liv der alt er perfekt, for det livet finnes ikke, noen av de følelsene du sitter med vil med stor sannsynlighet forbli en del av livet ditt. MEN! den gode nyheten er at hvis du bare lærer deg noen triks og henter hjelp fra de instanser som trengs, så vil du kunne få kontroll på disse følelsene istedenfor at de tar kontroll over deg.

 Jeg avslutter med det jeg håper er en unik tanke, for da er jeg en av de få som har tenkt noe nytt:

Et hvert nederlag er en ny brostein på veien til suksess.
- Daniel J. Olsen


Hvilke metoder bruker du for å få ro i sjelen?


#ABCD-Skjemaet #ABCD #Angst #Depresjon #Fastlege #perfekt #nødbremser #skjema #dagbok #trening #dusj #psykolog #venner #familie #telefon #ringe #mørkhumor #humor #følelser #triks #ro #sjelen #IndreRo #harmoni #vaner #kjæreste #metoder

Hvordan bli forfatter del 3

Velkommen tilbake!

Jeg tenkte det var på tide å fortsette denne føljetongen.  Som dere forstår av tittelen så har jeg skrevet to innlegg tidligere om dette temaet, disse innleggene er fult mulig og lese HER og HER . I den første delen skriver jeg litt om hvordan du kan utdanne deg til å jobbe som skribent og i den andre delen om hvor du kan finne ideer. Jeg anbefaler å lese begge deler før du leser denne delen.

I denne delen vil jeg snakke litt om hvordan ta vare på forholdet til de rundt deg samtidig som du bevarer lidenskapen din og jeg vil skrive litt om hvordan jeg jobber med mine prosjekter.

 
                                                                                                          Bilde: Pixabay

Forhold

Forhold er et vanskelig tema å skrive om, det er liksom ikke en fasit som passer for alle og enhver, men det er noe som er grunnleggende for de aller fleste. Så selv om det funker for meg og min forlovede funker jo det ikke nødvendigvis for deg og din utkårede. Men når det er sagt så vet de aller fleste at grunnpilaren i et hvert forhold er en form for kommunikasjon, men det er viktig og ta med seg at i forholdet med noen andre så er det ikke bare hva du forteller og sier som er viktig, det er også en viss tyngde i hva du gjør for den andre og hvor mye du faktisk hører etter.

Det hjelper fint lite at du er flink til å snakke for deg hvis du ikke lytter til hva din partner sier. Som jeg nevnte tidligere er det tyngde i dine handlinger, dette er noe som jeg har lært på den vanskelige måten.  Det er viktig å sette av tid til de nærmeste, enten det er en kjæreste eller venner. Da jeg var i tenårene og fylt til randen av drømmer og ambisjoner skrev jeg nesten hele tiden og lot husarbeidet forfalle, jeg kunne finne på og si at forholdet måtte komme i andre rekke fordi jeg var i en periode der jeg hadde skrivekløe. Ikke uventet gikk det forholdet til helvete og jeg tok lærdom av dette.


                                                                                                            Bilde: Pixabay

Når alt dette er sagt, så skjønner jeg at du kanskje kan føle deg litt tyngere til sinns nå, det er godt mulig at du kanskje kan ha tolket meg slik at du skal gi opp din lidenskap mot at andre skal få det godt sammen med deg. Det er en feiltolkning, det jeg vil er at du skal er å finne en sunn balanse mellom skrivingen og tiden med dine nærmeste. Du skal selvfølgelig skrive og dyrke din lidenskap, ellers så blir jo livet bare kjipt for en forfatterspire (trust me i know!). Husk også at selv om du ikke jobber med det du elsker av alt på jord, er det fortsatt mye og hente ut av erfaringene. Selv en monoton jobb i dagligvarebutikker kan være en god kilde til inspirasjon. Jeg snakker igjen av erfaring.

Dette med forhold er også en av grunnen til at jeg tok meg en ferie i juli fra bloggen, jeg skrev videre i ferien, men noe av tiden ble innspart, jeg skulle ikke publisere noe, der av ikke dele heller, jeg forventet heller ikke mye aktivtet så jeg logget meg bare tidvis inn på bloggen og for å se om jeg fikk noen kommentarer. Til gjengjeld fikk jeg tid til og prøve D&D med en vennegjeng og jeg fikk en fin uke sammen med min forlovede da vi dro  til Voss.

Når og Hvor skriver du best?

Alle som har skriving som sin lidenskap merker nok at det er enkelte tidspunkt eller enkelte plasser som trigger skrivekløen mer enn andre. Jeg har for eksempel merket at jeg jobber best på ettermiddagstid på biblioteket i Bergen, sitter jeg der og skriver, kan jeg skrive til stengetid og knapt merke at tiden har gått. Dette er viktig om du skal bli forfatter eller generelt jobbe med skriving da dette åpner resten av dagen din. Hvis du skriver best på kveldstid, jobber du på kveldstid; men ikke for sent, døgnrytme er viktig for forfatterspirer også. Men følg altså med på når du arbeider best med dine manus. Dette vil gjøre din Kreasjonsfase lettere. Kreasjonsfasen er perioden du skriver ditt første utkast, her bør du ikke tenke kritisk i det hele tatt, bare skriv ned alt du kommer på, det høres kanskje helt elendig ut i hodet ditt, men kanskje den tåpelige ideen du skriver nå trigger en bedre ide senere i arbeidet. En annen grunn til at du skal merke deg dette er for å bedre strukturen i arbeidet.

Enhver kreativ person ønsker nok å motsi meg på dette punktet:

"Struktur i kreativt arbeid?! Hvilken potteplante har du spist?!"

Jeg er enig til en viss grad, Kreativitet og struktur passer sjeldent sammen som ord i en setning, det er motsigelser i sin reneste form. Men det er likefult viktig med en viss form for struktur, ellers blir jo aldri prosjektene ferdig. Som jeg skrev HER er det viktig med Deadlines, og dette gjelder ikke bare for trening og sånt.

"Et eksempel på hvilke potteplanter du ikke burde spise(?)" 

                                                                                                              Bilde: Pixabay

Jeg på min side har laget en tabell på Excel som jeg plotter inn informasjon etterhvert som jeg begynner og bearbeider et prosjekt. om det er en novelle, en serie eller et blogginnlegg så skriver jeg inn dette i tabellen og skriver utviklingen underveis, dette medfører at jeg klarer og holde på motivasjonen lenger enn før. Samtidig medfører det også at jeg rydder i leiligheten.

En annen ting jeg gjør, som jeg har rappet fra J.K Rowling, er og skrive hvert kapittel hver for seg. Dette er en måte og gjøre Rekreasjonsfasen lettere for meg. Rekreasjonsfasen er den delen hvor en manusforfatter er ferdig med det første utkastet av et manus (novelle, roman, filmmanus etc.) og starter på redigeringen. Noen av de yngste som leser dette vil nok spørre, hvorfor? Eller hvordan? Spre filene, spre mengden arbeid. (bruk GJERNE dette når det kommer til husarbeid også, det er så mye lettere og gjøre et hus renere når du gjør det hverdag kontra en gang i uken, ta det fra en vaske(skitten?)ekte rotekopp.)

 
                                                                                                          Bilde: Privat

De aller fleste forfattere prøver og la teksten hvile før de begynner på denne fasen. Altså de lar den ligge i ro på maskinen noen dager, uker eller måneder for så og finne den fram igjen og lese den på nytt med nye øyne. Dette gjør som oftest at dårlige ideer blir erstattet eller fjernet og man finner nye måter og formulere en tekst på. Dette er virkelig til å anbefale. Helt til slutt vil jeg presisere at det er viktig og lese sin egen tekst høyt, da dette fører til at du oppdager feil i tegnsettingen eller formuleringen. Kanskje du også hører at noe er helt på bærtur og kan endre det. LES LES OG ATTER LES like mye som du skriver.


#Tips #HvordanBliForfatter #Forfatterdrømmen #Hvordan #HowTo #Forhold #Struktur #Språkvask #Excel #OneNote #kommunikasjon #lidenskap #Reasearch #Kreasjonsfasen #Rekreasjonsfasen #Rekreasjon #Kreasjon #noveller #utdanning #skribentyrke #triks #dialog

Skolestart

Velkommen tilbake!

Jeg er 27 år, man skulle tro at man da er ferdig med skole og utdannelse. De mest ambisiøse av oss er nok det. Men så er det oss andre, vi som flyter litt i uvitenhet før vi finner vår vei og kan føle at vi starter på noe. Nå viser det seg at jeg visste om veien hele tiden, jeg lot bare andre ta rattet og styre for meg istedenfor å ta kontroll selv, en tabbe jeg ikke kommer til å gjøre igjen.

I dag har jeg vært på skolebenken i underkant av en uke og jeg håper dette er den siste gangen jeg starter et skoleløp. Jeg håper at når jeg er ferdig med dette så kan jeg starte på den karrieren jeg har lengtet etter. En karriere som skribent, enten det er journalist, eller manusforfatter. Om intet annet så vil jeg prøve å jobbe med litteratur på andre måter, på bibliotek kanskje? Hvem vet? Ingen andre enn tiden foreløpig. 

SAMSUNG CSC
                                                                                                                Bilde:privat.

Essay og brøk.

Når jeg nå returnerer til skolegården og utdannelsen så blir det fordelt på to år, første året vil ta for seg to fag; norsk og matte, mens det andre året vil ta for seg engelsk, historie, samfunnsfag og naturfag. Jeg er usikker på hva som venter av utfordringer i disse to fagene for meg, ja det er merkelig med det, men jeg kunne faktisk ikke fordra norsk når jeg gikk på skolen, merkelig at jeg skriver det, jeg som har et ønske om å bli forfatter, på kanten hyklersk.

Hovedproblemet mitt med norsk, var at jeg fikk ikke skrive det jeg ville! Pensum var dikt analyser, kåseri eller essays på ungdomskolen, jeg ville heller sitte og skrive noveller! Matte, vel? I voksen alder har jeg blitt litt mer vennlig med det faget, jeg forstår for eksempel mye mer av prosent regning nå enn når jeg satt og tegnet i timene på ungdomskolen. Det viktigste av alt er at jeg har noe jeg ikke hadde sist jeg gikk på skolen, jeg har en kunnskapstørst og et sterkt pågangsmot. Jeg har lyst på gode karakterer og ikke minst jeg har lyst og lære.

3 år med verdens herligste

Velkommen tilbake

Denne historien begynner en desember kveld like ved Fjell Kirke, jeg er nettopp blitt singel og jeg har bestemt meg for å ta en alkoholfyldig kveld med min bestevenn på dette tidspunktet. Jeg møter opp og noen bokser senere har jeg funnet en jente som viser meg den oppmerksomheten jeg ønsker. Dette er ikke jenta jeg ender opp med å skrive om i dag, nei hun jeg skriver om i dag satt på andre siden av bordet og så snurt på meg og tenkte for seg selv: hvorfor kan ikke jeg få samme oppmerksomhet?

Et år går, der jeg er fast bestemt på at jeg skal bevare singel livet, samtidig som at jeg merker at jeg blir Neon grønn av sjalusi når denne jenta går med andre enn meg.

"Så spør om dere skal bli kjærester da!?" sa mine venner flere ganger.

"Nei jeg skal være singel til jeg er 30" svarte jeg.

Jeg smiler litt når jeg skriver dette, for jeg vet noe den yngre versjonen av meg ikke vet.


                                                                                                                Bilde: privat

Tusen takk for alt!

I dag er det over 3 år siden jeg spurte Tonje om hun ville bli min kjæreste, og det er gått over ett år siden jeg gikk ned på kne og spurte om vi skulle gifte oss og hun sa ja begge gangene. (duh!)  Nå kunne jeg brukt dette innlegget til og skrive alle de søteste ordene i ordboken og dekket helle nettsiden med poesi, men jeg velger heller og skrive oppriktig hva jeg føler for henne og alt hun har gjort for meg.

Takknemlighet er et stort ord, men det dekker ikke hva jeg føler for Tonje og hennes nærvær i mitt liv. Hun er fantastisk på alle mulige måter, en skjønnhet som gløder intenst, ikke bare hver gang hun smiler, men også når hun sover, ler og ja gråter. Hun har et hjerte som rommer kjærlighet til alt liv på denne jord, jeg er jaggu sikker på at hvis det finnes intelligent liv et annet sted i universet så har det nok plass i hennes hjerte det også. Omsorgen hun viser for sine nærmeste er bunnløs og sterkt som et sort hull, men i en direkte motsetning for et sort hull så slipper hun inn alt lys og håp.

Hun henter frem det beste i meg og forsterker det. Alle verdier som jeg har kan jeg dele med henne og jeg tørr og dumme meg ut foran henne. 3 år med denne skjønnheten er altfor lite, 300 år er nok også i det minste laget, jeg satser på 3.000 år. Til evigheten og forbi. (copyrightstrike!)

Trough heaven and hell, i'll stand by your side.

Jeg har aldri I mitt liv følt en så sterk visshet om at jeg skal være sammen med noen resten av livet, Det er som en knapp har blitt trykt inn og da det skjedde følte jeg at ingen eller ingenting kan overbevise meg om at forholdet mellom meg og henne må ta slutt, jeg mener dette fra bunnen av mitt hjerte:
Tonje, Jeg elsker deg.


Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017
Daniel Olsen

Daniel Olsen

27, Bergen

Jeg heter Daniel Olsen er født i 1990 og har et ønske om å bli forfatter. Denne bloggen er stedet hvor jeg legger ut litt av hvert. Slå deg løs og utforsk min verden og min fantasi! Følg meg på Twitter

Instagram

Kategorier

Arkiv

Siste Post

Siste Leserinnlegg

Lenker